5.5 Veving og fletteverkteknikker

Tråd over, tråd under

Tenk deg at du holder en enkel tråd i hånden. Alene er den nesten ingenting -- den ryker hvis du drar hardt nok, og den dekker ikke noe som helst. Men legg tusen slike tråder ved siden av hverandre, før en ny tråd inn over og under dem, rad etter rad, og plutselig har du noe helt annet: et stoff. Sterkt, mykt, varmt. Dette er veving, en av menneskehetens aller eldste teknikker.

I Norge har vi vevd i uminnelige tider, alt fra grove hverdagstekstiler til praktfulle billedtepper som hang på veggene i de gamle gardene. Når du setter deg ved en vevstol, blir du en del av den lange historien. Men før vi setter oss, må vi bli kjent med de to viktigste ordene i hele faget: renning og innslag.

De lengdegående trådene som spennes opp på vevstolen, kaller vi renningen. Renningen er strammet hardt og danner selve grunnstrukturen i vevnaden -- den må tåle mye strekk mens du arbeider. Trådene du så vever inn på tvers, fra side til side, over og under renningstrådene, kaller vi innslaget. Innslaget bygger opp stoffet rad for rad, og ved å variere farge og materiale på innslaget kan du skape de fineste mønstre.

Vevstolen og bindingene

La oss se nærmere på selve redskapet. En tradisjonell vevstol kan virke skremmende stor og innviklet første gang du ser den, men hver del har sin oppgave. Bakerst sitter varpbommen, der den lange renningen ligger rullet opp. Foran ruller du det ferdige stoffet inn på tøybommen. Mellom dem henger skaftene -- rammer med løkker, kalt heldetråder, som løfter og senker renningstrådene slik at du får et rom å føre innslaget gjennom. Riet er en tett kam som holder trådene på plass og som du bruker til å slå innslaget tett sammen, og trøene er pedalene du trår på for å styre skaftene.

Skal du bare lære deg grunnprinsippene, trenger du ikke en hel vevstol. En enkel vevramme med spiker eller hakk, en billedvevramme, en vevkam eller rett og slett en pappvev fungerer utmerket for nybegynnere.

Når renning og innslag krysser hverandre, oppstår det vi kaller en binding, og bindingen bestemmer hvordan stoffet ser ut og oppfører seg. Den enkleste er lerretsbinding, eller toskaft: innslaget går annenhver gang over og under, og neste rad er motsatt. Resultatet er et jevnt, stabilt stoff som passer til håndklær og gardiner. I kypert, som du kjenner igjen fra olabukser, springer innslaget over to eller flere renningstråder, og forskyvningen mellom radene gir et skrått, diagonalt mønster -- mykt og fint å drapere. Sateng har lange flytninger og få bindingspunkter, noe som gir en glatt, skinnende overflate til festklær og sengetøy. Og drell er den mest avanserte: komplekse mønstre som krever flere skaft, en gammel norsk teknikk vi kjenner fra de fine damaskdukene.

Fra oppsett til ferdig vevnad

Nå vil du sikkert komme i gang. La oss tenke oss at du har en enkel vevramme foran deg. Du knyter garnet fast i det første hakket, fører det ned til motsatt side og rundt hakket der, og fortsetter opp og ned i jevn spenning til hele rammen er fylt med renningstråder med lik avstand. Til slutt avslutter du med en knute. Nå er renningen klar.

Selve vevingen er nesten meditativ. Du fester innslaget i kanten og fører det over, under, over, under gjennom renningen -- med fingrene, en vevkam eller et skyttel. Så slår du innslaget på plass med en gaffel eller kam, og neste rad går motsatt: under, over, under, over. Slik bygger stoffet seg sakte oppover. Hemmeligheten bak et pent resultat ligger i jevnheten: hold lik spenning på innslaget, slå like hardt hver gang, og legg alltid innslaget i en liten bue før du slår det ned. Trekker du for stramt i kantene, snører stoffet seg sammen og blir smalere og smalere. Hvor tett trådene til slutt ligger, kaller vi vevtetthet, målt i antall tråder per centimeter -- den bestemmer hvor sterkt og tykt stoffet blir.

Men tråd kan også settes sammen uten en egen renning og et eget innslag. I fletting er trådene begge deler på én gang, og de krysser hverandre på skrå. En vanlig flette bruker tre tråder, mens firfletting gir et flatere, bredere bånd og rundfletning en rund snor. Makramé er knytteverk med flatknuter, halvstikk og spiralknuter, og brukes til alt fra armbånd til veggheng. Sprang er en gammel nordisk teknikk der trådene dreies rundt hverandre og gir et elastisk resultat -- vikingene laget belter og hårpynt slik. Og i den norske tradisjonen finner vi båndveving med brikkevev, spenningsvev til belter, og fletting av never til kurver og bokser.

Oppsummering

Vi har fulgt tråden fra den ligger alene i hånden til den blir et ferdig stykke tøy. De to bærende begrepene er renning -- de lengdegående trådene som spennes stramt opp -- og innslag, trådene som veves inn på tvers, rad for rad. Vevstolen har sine faste deler: varpbom og tøybom, skaft, riet og trøer, men en enkel vevramme eller pappvev holder lenge når du skal lære.

Når renning og innslag møtes, oppstår en binding: lerretsbinding gir jevnt og stabilt stoff, kypert et diagonalt mønster, sateng en glatt overflate, og drell de mest avanserte mønstrene. Et pent resultat krever jevn spenning og lik slagkraft, og at du husker den lille buen på innslaget. Til slutt så vi at tråd også kan settes sammen uten vevstol, gjennom fletting, makramé og det elastiske sprang -- teknikker som har dype røtter i den norske håndverkstradisjonen.