8.3 Arktis og Antarktis

Verdens siste villmark – og en ny kamparena

Se for deg de hvite, frosne endene av kloden vår. Polarområdene er blant de siste store villmarksområdene på jorden. De er avgjørende for verdens klima, de er hjem for unike økosystemer, og i økende grad er de blitt en arena for geopolitisk rivalisering. Klimaendringene gjør disse områdene stadig mer tilgjengelige, noe som åpner for nye sjøruter og ressursutvinning – men også for nye konflikter.

For å forstå dette må du vite at Arktis og Antarktis er motsetninger, geografisk sett. Arktis er et hav omgitt av landmasser. Polhavet er omkranset av Russland, Canada, USA, Norge og Danmark gjennom Grønland, og dekket av havis som krymper stadig raskere. Her bor det mennesker – urfolk som inuitter, samer og andre arktiske folkegrupper – og under havbunnen ligger rike naturressurser. Antarktis er det motsatte: et kontinent, altså en landmasse, dekket av verdens største iskappe og omgitt av Sørishavet. Her finnes ingen permanent befolkning, kun forskningsstasjoner, og området styres av Antarktistraktaten.

Hva regnes egentlig som Arktis? Vanligvis defineres det som området nord for polarsirkelen på 66 grader 33 minutter nord. Men det kan også avgrenses av 10-graders-isotermen for juli – linjen der gjennomsnittstemperaturen i den varmeste måneden er 10 grader. Området omfatter Polhavet og de nordlige delene av Russland, Canada, USA gjennom Alaska, samt Norge, Finland, Sverige, Island og Grønland.

Skattkammeret under isen

Arktis rommer enorme naturressurser som blir stadig mer tilgjengelige etter hvert som isen smelter. Anslagsvis 13 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser og hele 30 prosent av uoppdaget naturgass finnes her. I tillegg ligger det mineraler som sjeldne jordarter, sink, bly, gull og diamanter, og nye fiskefelt åpner seg når isen trekker seg tilbake. Også sjøruter blir aktuelle: Nordøstpassasjen langs Russland og Nordvestpassasjen gjennom Canada kan bli viktige handelsruter.

Dette gjør at fem stater med kystlinje mot Polhavet gjør krav på deler av den arktiske havbunnen. Russland har det største arktiske territoriet og hevder rettigheter helt ut til Nordpolen gjennom undersjøiske Lomonosov-ryggen. Canada hevder rettigheter over Nordvestpassasjen. Danmark gjør, gjennom Grønland, krav på havbunnen nord for Grønland. Norge har gjort krav basert på kontinentalsokkelen i Norskehavet og Barentshavet. Og USA har gjennom Alaska kyst mot Polhavet, men har ikke ratifisert FNs havrettskonvensjon.

Denne havrettskonvensjonen, kalt UNCLOS, er fra 1982 og regulerer staters rettigheter til havområder. Kyststater har full suverenitet over territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil, enerett til ressursene i den eksklusive økonomiske sonen ut til 200 nautiske mil, og de kan gjøre krav på kontinentalsokkelen utover dette dersom de geologiske forholdene tilsier det. Det er nettopp slike geologiske argumenter Russland bruker for å hevde rettigheter til Nordpolen.

Et kontinent fredet av en traktat

Antarktis styres av et helt unikt internasjonalt avtaleverk: Antarktistraktaten fra 1959. Den er et sjeldent eksempel på vellykket internasjonalt samarbeid om et stort område. Traktaten slår fast at Antarktis kun skal brukes til fredelige formål, at vitenskapelig forskning skal være fri og at resultatene skal deles, og at militær aktivitet og atomprøvesprengninger er forbudt. Territorielle krav er frosset – de er verken anerkjent eller avvist. I tillegg forbyr Miljøprotokollen, også kalt Madrid-protokollen fra 1991, all mineralutvinning i minst 50 år.

Men traktaten står overfor utfordringer. Flere land, blant andre Argentina, Chile, Storbritannia og Norge, har overlappende krav. Kina og Russland bygger nye forskningsstasjoner i strategiske posisjoner. Og forbudet mot mineralutvinning kan komme under press når ressursene andre steder blir knappere. Spørsmålet om man bør åpne for mineralutvinning når Madrid-protokollen kommer opp til revisjon, er omstridt. Noen peker på at verden trenger mineraler til grønn teknologi. Andre advarer mot at Antarktis har unike og sårbare økosystemer, at utvinning i et så ekstremt miljø innebærer stor risiko for miljøkatastrofer, og at en åpning kan utløse et geopolitisk kappløp. Føre-var-prinsippet tilsier at forbudet bør videreføres, fordi kostnadene ved miljøødeleggelse kan bli irreversible.

Norge har en helt spesiell rolle lenger nord, knyttet til Svalbard. Svalbardtraktaten fra 1920 gir Norge suverenitet over øygruppen, men med begrensninger. Alle traktatlandene – over 40 stater – har rett til å drive næringsvirksomhet der, Norge kan ikke bruke Svalbard til krigsformål, og Norge har forvaltningsansvar, inkludert miljøvern. Russland har et gruvesamfunn i Barentsburg og har historisk vært den nest viktigste aktøren på Svalbard. Norge prioriterer dessuten nordområdene høyt i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, gjennom forvaltning av fiskeressurser i Barentshavet, petroleumsvirksomhet, militær tilstedeværelse og samarbeid med Russland om fiskeri og om søk og redning.

Når isen smelter raskere enn alt annet

Polarområdene varmes opp to til fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, og konsekvensene er dramatiske. I Arktis har sommerisen i Polhavet krympet med over 40 prosent siden 1979. Permafrosten tiner og frigjør metangass samtidig som den truer infrastruktur. Økosystemene endres, og arter som isbjørn mister leveområder. I Antarktis er iskappen i vest ustabil og kan bidra til flere meters havnivåstigning. Isbremmene bryter opp, store isfjell løsner stadig oftere, og havtemperaturen stiger og påvirker krill, som er selve grunnlaget for hele det antarktiske økosystemet.

Noe av det som gjør oppvarmingen så rask, er selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer. Is-albedo-effekten er den viktigste: når is smelter, erstattes hvite flater som reflekterer mye sollys, med mørkt hav som absorberer mye mer varme – og den ekstra varmen smelter enda mer is. Permafrost-tilbakekoblingen virker på lignende vis: tining av permafrost frigjør metan og CO₂, som øker oppvarmingen ytterligere.

Klimaendringene gjør samtidig nye sjøruter mulige. Ta Nordøstpassasjen langs Russland. Fordelene er mange: sjøveien fra Rotterdam til Yokohama er rundt 40 prosent kortere enn via Suezkanalen, seilingstiden kan kuttes med opptil to uker, og kortere distanse gir lavere drivstoffkostnader og utslipp samt at man unngår trange stred som Suezkanalen og Malakkastredet. Men ulempene er også betydelige: ruten er bare farbar noen måneder i året selv om isen smelter, skip trenger ofte dyrt isbryterfølge, Russland krever avgifter og regulerer trafikken, infrastrukturen er mangelfull med få havner og begrensede redningsressurser, og et oljeutslipp i Arktis ville være svært vanskelig å rydde opp.

Oppsummering

Polarområdene er motsetninger: Arktis er et havområde omgitt av land, mens Antarktis er et kontinent omgitt av hav. Arktis rommer enorme ressurser – rundt 30 prosent av verdens uoppdagede naturgass og 13 prosent av oljen – og fem kyststater gjør krav på havbunnen etter reglene i FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), med 12 nautiske mils territorialfarvann og 200 mils økonomisk sone. Antarktistraktaten fra 1959 freder kontinentet for vitenskapelig forskning og forbyr militær aktivitet, mens Madrid-protokollen forbyr mineralutvinning. Svalbardtraktaten fra 1920 gir Norge suverenitet over Svalbard med visse begrensninger. Klimaendringene rammer polarområdene hardt med issmelting, tinende permafrost og selvforsterkende tilbakekoblinger som is-albedo-effekten, og åpner samtidig Nordøstpassasjen og Nordvestpassasjen som nye, men krevende, sjøruter.