8.1 Geopolitikk og maktforhold

Når kartet blir et maktspill

Hvorfor sender USA krigsskip helt til den andre siden av kloden? Hvorfor bygger Kina kunstige øyer i et hav langt fra fastlandet? Svaret finner du i geopolitikk. Geografi handler nemlig ikke bare om fjell, elver og klimasoner. Hvor landegrenser går, hvem som kontrollerer strategiske havområder, og hvem som har tilgang til viktige ressurser – alt dette er geopolitikk.

Geopolitikk er studiet av hvordan geografiske forhold påvirker politisk makt og internasjonale relasjoner. Beliggenhet, naturressurser, topografi og klima har alltid vært avgjørende faktorer for staters makt og innflytelse. Begrepet ble først brukt av den svenske statsviteren Rudolf Kjellén rundt år 1900, men selve tenkningen er mye eldre. Allerede i antikken forstod man at kontroll over strategiske landområder og sjøruter ga makt.

Men hva er det egentlig som gir en stat geopolitisk makt? Flere faktorer spiller inn. Beliggenhet gir makt gjennom kontroll over strategiske sund og sjøruter – tenk på hvordan Tyrkia kontrollerer Bosporus-stredet. Naturressurser som olje, gass, mineraler og ferskvann gir innflytelse til land som Saudi-Arabia og Russland. Befolkning gir en stor arbeidsstyrke og et forbrukermarked. Militær kapasitet som hærstyrker, marine og atomvåpen gir avskrekking. Økonomi målt i BNP, handel og teknologisk utvikling gir tyngde. Og til slutt finnes myk makt – innflytelse gjennom kultur, diplomati og internasjonale organisasjoner. I det 21. århundret har dessuten teknologi og informasjon blitt stadig viktigere: kontroll over data, kunstig intelligens og cyberkapasitet er blitt den nye geopolitiske arenaen.

Stormaktene som drar i trådene

Verdens geopolitiske landskap domineres av noen få stormakter med global rekkevidde. De har stor økonomisk, militær og diplomatisk makt, og de konkurrerer om innflytelse i ulike deler av verden. La oss møte de fire viktigste.

USA er verdens største økonomi og militærmakt, med militærbaser i over 70 land og en overlegen marine som dominerer verdens hav. USA leder den vestlige sikkerhetsalliansen NATO. Kina er verdens nest største økonomi og den raskest voksende stormakten. Gjennom Belt and Road Initiative (BRI), også kalt den nye silkeveien, investerer Kina massivt i infrastruktur i over 140 land. Kina har territorialkrav i Sør-Kinahavet og driver omfattende militær modernisering og et romfartsprogram. Russland er verdens største land i areal med enorme naturressurser og verdens største atomvåpenarsenal. Russland har innflytelse i tidligere sovjetstater og i Midtøsten, og bruker energieksport av olje og gass som et geopolitisk virkemiddel. EU har verdens største indre marked med over 440 millioner innbyggere, men en delt utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU utøver en såkalt normativ makt – det påvirker gjennom regler, standarder og verdier – men utfordres av indre uenigheter og ytre press.

Når en stormakt har dominerende innflytelse i et bestemt geografisk område, snakker vi om en innflytelsessfære. Begrepet stammer fra kolonitiden, men brukes fortsatt for å beskrive uformelle maktstrukturer i dagens verden.

Allianser, grenser og brennpunkter

Den viktigste vestlige sikkerhetsalliansen er NATO (North Atlantic Treaty Organization), grunnlagt i 1949 som et forsvarsforbund mot Sovjetunionen. Hjertet i alliansen er Artikkel 5, som sier at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Dette prinsippet om kollektivt forsvar er grunnpilaren. Etter den kalde krigen har NATO utvidet seg østover med nye medlemmer som Polen, de baltiske statene og senest Finland og Sverige. Russland ser denne utvidelsen som en trussel mot sin sikkerhet, mens NATO-landene mener alle stater har rett til å velge sin egen sikkerhetspolitikk. Det finnes også andre allianser: CSTO er en Russland-ledet sikkerhetsorganisasjon med flere tidligere sovjetstater, AUKUS er et partnerskap mellom Australia, Storbritannia og USA, og Quad er en strategisk dialog mellom USA, Japan, India og Australia.

Mange konflikter handler om grenser. Landegrenser er ikke naturlige – de er menneskeskapte, ofte et resultat av historiske hendelser, kriger eller koloniale avtaler. Vi skiller mellom naturlige grenser som følger elver, fjellkjeder eller kystlinjer, geometriske grenser som er rette linjer trukket på kart (vanlig i Afrika og Midtøsten), og kulturelle grenser som følger språklige eller etniske skillelinjer. Eksempler på territorialkonflikter er Kashmir, omstridt mellom India og Pakistan siden 1947, Golanhøydene som er okkupert av Israel og krevd av Syria, og Vestbredden og Gaza som er kjernen i den israelsk-palestinske konflikten.

Et særlig betent brennpunkt er Sør-Kinahavet. Rundt en tredjedel av verdens skipstrafikk passerer her, og havet rommer store forekomster av olje og gass samt rike fiskebestander. Kina hevder historiske rettigheter over nesten hele havområdet gjennom den såkalte ni-strek-linjen, mens Vietnam, Filippinene, Malaysia, Brunei og Taiwan har overlappende krav. Kina har bygget kunstige øyer med militærbaser, og USA sender marinefartøy for å hevde fri ferdsel. Den permanente voldgiftsdomstolen i Haag avviste i 2016 Kinas krav, men Kina anerkjenner ikke kjennelsen.

Fra to poler til mange maktsentre

For å forstå dagens verden må vi se på hvordan maktbalansen har endret seg. Under den kalde krigen, fra 1947 til 1991, var verden bipolar – dominert av to supermakter, USA og Sovjetunionen. Etter Sovjetunionens fall ble verden i en kort periode unipolar, med USA som eneste supermakt.

I dag beveger vi oss mot en multipolar verden, der flere stormakter konkurrerer om innflytelse. Kinas framvekst som økonomisk og militær makt, Russlands selvhevdelse og regionale makters økte rolle gjør at ingen enkelt stat dominerer globalt. Land som India, Brasil og Tyrkia får større innflytelse.

Denne utviklingen skaper både muligheter og farer. På den ene siden kan flere maktsentre gi bedre representasjon, slik at flere stemmer blir hørt i internasjonal politikk, og en bedre maktbalanse. På den andre siden øker risikoen for rivalisering og konflikt. Internasjonale institusjoner kan svekkes, og vi kan få flere regionale konflikter der stormakter støtter ulike sider. En multipolar verden kan altså gi bedre maktbalanse, men også mer ustabilitet dersom stormaktene ikke klarer å samarbeide.

Oppsummering

Geopolitikk studerer sammenhengen mellom geografi og politisk makt, et begrep den svenske statsviteren Rudolf Kjellén tok i bruk rundt 1900. En stats makt avhenger av beliggenhet, naturressurser, befolkning, militær kapasitet, økonomi og myk makt, og i økende grad av teknologi og data. Verdens geopolitiske landskap domineres av stormaktene USA, Kina, Russland og EU, som hver har sine virkemidler – fra Kinas Belt and Road Initiative til Russlands energieksport. NATO er den viktigste vestlige sikkerhetsalliansen, med kollektivt forsvar i Artikkel 5, og utvidelsen østover har skapt spenning med Russland. Innflytelsessfærer beskriver områder der stormakter dominerer, og territorialkonflikter som Sør-Kinahavet, Kashmir og Golanhøydene viser hvordan grenser skaper strid. Verden har beveget seg fra en bipolar orden under den kalde krigen, via en kort unipolar fase, mot en multipolar verden som gir både bedre representasjon og økt risiko for ustabilitet.