7.6 Norge i en globalisert verden

Et lite land med stor stemme

Norge er et lite land med drøyt 5,5 millioner innbyggere. Likevel spiller vi en rolle i verden som er langt større enn folketallet skulle tilsi. Hvordan kan det ha seg? Svaret ligger i at Norge er en av verdens rikeste nasjoner, en stor olje- og gasseksportør, en sjenerøs bistandsgiver og en aktiv deltaker i internasjonale organisasjoner. Vi er dypt integrert i både den globale økonomien og politikken.

Norsk økonomi er svært åpen og avhengig av internasjonal handel. På eksportsiden er olje og gass den store posten, og det har vært grunnlaget for Norges velstand. Sjømat som laks, torsk og sild gjør Norge til verdens nest største sjømateksportør. I tillegg eksporterer vi metaller og kjemiske produkter fra energikrevende industri, samt maritime tjenester innen shipping, skipsbygging og offshoreteknologi. På importsiden henter Norge inn mye av det befolkningen forbruker: klær, elektronikk, biler, matvarer og maskiner. De viktigste handelspartnerne er EU-landene, Storbritannia, USA og Kina.

Grunnpilaren i norsk handelspolitikk er EØS-avtalen – Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Gjennom denne avtalen får Norge, sammen med Island og Liechtenstein, tilgang til EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det gjør at norske bedrifter kan selge til rundt 450 millioner europeiske forbrukere uten toll. Til gjengjeld må Norge innføre EUs regelverk for det indre markedet, men uten å ha stemmerett i EUs beslutningsorganer.

Oljefondet – verdens største sparegris

Se for deg en sparekonto så stor at den eier en liten bit av nesten alle store selskaper i verden. Det er omtrent det Statens pensjonsfond utland (SPU) er, populært kalt Oljefondet. Det er verdens største statlige investeringsfond, opprettet i 1990 for å forvalte Norges oljeinntekter til framtidige generasjoner.

Størrelsen er svimlende. Fondets verdi er over 17 000 milliarder kroner (per 2024), det eier aksjer i over 9 000 selskaper i 70 land, og det eier rundt 1,5 prosent av alle børsnoterte aksjer i hele verden. I tillegg investerer fondet i obligasjoner, eiendom og fornybar energi. For å sikre at pengene varer, gjelder den såkalte handlingsregelen: regjeringen kan bruke inntil 3 prosent av fondets verdi hvert år over statsbudsjettet, mens resten spares til framtidige generasjoner.

Fondet har også etiske retningslinjer som utelukker selskaper involvert i produksjon av atomvåpen, klasevåpen og antipersonellminer, i alvorlig miljøskade, i grov korrupsjon eller i alvorlige brudd på menneskerettighetene. Som verdens største statlige fond har SPU betydelig innflytelse på globale markeder. Fondet bruker eierskapet sitt aktivt til å påvirke selskaper i retning av bedre klimapraksis, styring og bærekraft.

Bistandsgiver, fredsmekler – og oljenasjon

Norge har lang tradisjon som bistandsaktør og er en av verdens mest generøse givere relativt sett. Vi gir om lag 1 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand, godt over FN-målet på 0,7 prosent, og prioriterer utdanning, helse, klima og menneskerettigheter. Gjennom Norges initiativ for klima og skog (NICFI) har vi bevilget milliarder til bevaring av tropisk regnskog i land som Brasil, Indonesia og Kongo. Programmet betaler land for å redusere avskoging – en viktig strategi mot klimaendringer.

Norge har også spilt en aktiv rolle som fredsmekler. Oslo-avtalen i 1993 var fredsforhandlinger mellom Israel og PLO. I Sri Lanka meklet Norge i borgerkrigen mellom 2002 og 2006, og i Colombia bidro vi til fredsforhandlinger mellom regjeringen og opprørsgruppen FARC.

Men her møter vi et paradoks. Norges rolle som bistandsgiver og klimaforkjemper står i kontrast til rollen som stor olje- og gasseksportør. Vi gir milliarder til regnskogbevaring og har verdens høyeste andel elbiler, samtidig som vi er Vest-Europas største olje- og gassprodusent. Utslippene fra norsk olje og gass som brennes i utlandet, er langt høyere enn Norges egne utslipp. Tilhengere mener norsk gass kan erstatte kull og dermed redusere utslipp globalt. Kritikere mener Norge ikke kan være en troverdig klimaaktør så lenge landet fortsetter å eksportere fossilt brensel, og at all ny utvinning er uforenlig med Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Når mennesker krysser grenser

Globalisering handler ikke bare om flyt av varer og kapital, men også om mennesker. Migrasjon er et sentralt tema i norsk politikk og samfunnsdebatt, og Norge har opplevd betydelig innvandring de siste tiårene. Innvandringen kommer i flere former. Arbeidsinnvandring har kommet særlig fra EU- og EØS-land som Polen, Litauen og Sverige, spesielt etter EU-utvidelsen i 2004. Flyktninger og asylsøkere har kommet fra konfliktrammede land som Syria, Eritrea, Afghanistan og Ukraina. I tillegg kommer familiegjenforening, der familiemedlemmer til innvandrere som allerede bor i Norge, får komme.

Dette skaper noen integreringsutfordringer. Mange innvandrere trenger norskopplæring og kvalifisering. Innvandrere har høyere arbeidsledighet enn resten av befolkningen, og det finnes utfordringer knyttet til boligsegregering og kulturelle forskjeller. Samtidig bidrar innvandrere mye til norsk økonomi og samfunn gjennom arbeidskraft, kulturelt mangfold, kompetanse og entreprenørskap. Flere sektorer – som helse, bygg og renhold – er rett og slett avhengige av innvandret arbeidskraft. Global konkurranse har dessuten ført til at noen norske industrier har flyttet produksjon til lavkostland, noe vi kaller outsourcing.

Norsk innvandringspolitikk må hele tiden balansere mellom internasjonale forpliktelser, som FNs flyktningkonvensjon og menneskerettighetene, og nasjonale hensyn som integrering, bærekraft og velferdsstatens kapasitet. Denne balansegangen er en av de mest sentrale politiske debattene i landet.

Oppsummering

Norge er dypt integrert i den globaliserte verden gjennom handel, investeringer, bistand og migrasjon. Norsk økonomi er åpen, med olje og gass som største eksportvare og sjømat som nest størst, og EØS-avtalen sikrer tilgang til EUs indre marked med de fire frihetene, men uten stemmerett. Oljefondet (SPU) er verdens største statlige fond, verdt over 17 000 milliarder kroner, styrt av handlingsregelen på 3 prosent og av etiske retningslinjer. Norge er en sjenerøs bistandsgiver som gir rundt 1 prosent av BNI, driver regnskogbevaring gjennom NICFI og har vært aktiv fredsmekler i blant annet Oslo-avtalen. Samtidig lever Norge med et klimaparadoks som både klimaforkjemper og stor oljeeksportør. Innvandring – arbeidsinnvandring, flyktninger og familiegjenforening – er en naturlig del av globaliseringen og bringer både muligheter og utfordringer for det norske samfunnet.