7.4 Bistand og utviklingssamarbeid

Kan penger kjøpe utvikling?

Du har sikkert sett bildene: barn som får vaksiner, brønner som bores, skoler som bygges, alt finansiert med penger fra rike land. Bistand – overføring av ressurser fra rike til fattige land – har vært et sentralt virkemiddel i internasjonal utviklingspolitikk helt siden 1950-tallet. Men bak de fine bildene ligger noen vanskelige spørsmål: Virker den egentlig? Hvem tjener på den? Og finnes det bedre alternativer? Få temaer i geografien er like omstridte.

La oss først bli enige om hva bistand er: overføring av ressurser – penger, varer, tjenester eller kunnskap – fra rike land eller organisasjoner til fattige land, med mål om å fremme utvikling og redusere fattigdom. Bistand kommer i flere former. Humanitær bistand, eller nødhjelp, er kortsiktig hjelp ved kriser som naturkatastrofer, krig og hungersnød – matforsyninger, medisiner, telt og nødleirer, ofte gjennom FN-organisasjoner og Røde Kors. Langsiktig utviklingsbistand bygger varige strukturer som skoler, sykehus, vannforsyning og institusjoner, med mål om at mottakerlandet på sikt skal klare seg selv. Faglig bistand overfører kunnskap og kompetanse, som opplæring av lærere og helsepersonell. Og betinget bistand stiller krav til mottakeren, for eksempel om demokratisering, menneskerettigheter eller økonomiske reformer.

Hvordan bistanden gis – og hva Norge gjør

Bistand kan gå ulike veier fram til mottakeren. Bilateral bistand gis direkte fra ett land til et annet, for eksempel fra Norge til Tanzania. Da kan giveren selv velge land og prosjekter, målrette bistanden og følge tett opp – men det kan også brukes til å fremme giverens egne politiske og økonomiske interesser, noe man kaller bundet bistand. Multilateral bistand kanaliseres derimot gjennom internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken, IMF eller regionale utviklingsbanker, der mange giverland bidrar til en felles pott. Fordelen er større upartiskhet og bedre koordinering, slik at man unngår dobbeltarbeid; ulempen er at det kan bli byråkratisk, og at giverlandene får mindre direkte kontroll. En tredje vei er sivilsamfunnsbistand gjennom frivillige organisasjoner (NGOer) som Redd Barna, Leger Uten Grenser, Kirkens Nødhjelp og Plan International, som ofte opererer tett på lokalbefolkningen.

Norge er en av verdens mest generøse bistandsgivere målt i andel av BNI. FNs mål er at rike land skal gi minst 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand; Norge gir om lag 1 prosent – godt over målet. Bistanden forvaltes av Norad (Norwegian Agency for Development Cooperation), direktoratet med ansvar for kvalitetssikring, evaluering og faglig rådgivning. Norske prioriteringer er utdanning (særlig jenters utdanning), helse (vaksiner, mødrehelse, smittsomme sykdommer), klima og miljø (regnskogbevaring, fornybar energi), menneskerettigheter og godt styresett, samt næringsutvikling. Et særegent norsk program er «Olje for utvikling», der Norge deler sin kompetanse innen petroleumsforvaltning med utviklingsland som har olje- og gassressurser, slik at inntektene skal komme hele befolkningen til gode.

Virker bistand? Striden om effekten

Til tross for gode intensjoner har bistand blitt utsatt for betydelig kritikk. Et hovedargument er avhengighetsfellen: Kritikere som den zambiske økonomen Dambisa Moyo hevder at bistand skaper avhengighet i stedet for utvikling. Land som mottar store mengder bistand over lang tid, kan miste insentivet til å bygge egne skattesystemer og institusjoner. Et annet problem er korrupsjon – bistandsmidler kan havne hos korrupte ledere i stedet for å nå de fattigste, fordi svake institusjoner gjør det vanskelig å kontrollere pengebruken. Bistand kan også tjene giverens interesser, for eksempel ved bundet bistand der mottakeren må kjøpe varer fra giverlandet, eller for å sikre politisk innflytelse. Og noen studier viser svake sammenhenger mellom bistandsmengde og økonomisk vekst; kritikere mener handel, investeringer og godt styresett er viktigere.

Men bistanden har også sine forsvarere. De peker på store fremskritt: barnedødeligheten er halvert, flere barn går på skole, og sykdommer som polio er nesten utryddet. Problemet er ikke bistand i seg selv, mener de, men hvordan den organiseres. Et godt eksempel er vaksinealliansen Gavi, et globalt partnerskap mellom giverland (inkludert Norge), Verdensbanken, WHO og private aktører som Bill & Melinda Gates Foundation. Siden oppstarten i 2000 er over 1 milliard barn vaksinert, anslagsvis 17 millioner dødsfall er forhindret, og barnevaksinasjonsdekningen i de fattigste landene har økt fra rundt 60 til over 80 prosent. Hvorfor fungerer det? Fordi målet er klart og målbart, fordi det bygger på samarbeid mellom offentlig, privat og sivil sektor, og fordi det styrker lokale helsesystemer parallelt med vaksineringen. Gavi viser at bistand kan ha stor effekt når den er målrettet, godt organisert og bygger lokale strukturer.

Oppsummering

Bistand – overføring av ressurser fra rike til fattige land – har vært sentralt i utviklingspolitikken siden 1950-tallet, men er ingen enkel løsning på fattigdom. Den finnes som humanitær (nødhjelp), langsiktig utviklingsbistand og faglig bistand, og kan gis bilateralt (direkte mellom land), multilateralt (gjennom FN, Verdensbanken og lignende) eller gjennom NGOer. Norge er en stor giver med om lag 1 prosent av BNI – over FNs mål på 0,7 prosent – og Norad som forvalter. Kritikere peker på avhengighet, korrupsjon, giverinteresser og svake resultater, mens forsvarere viser til halvert barnedødelighet og nesten utryddet polio. Vaksinealliansen Gavi illustrerer at bistand kan virke når den er målrettet, godt organisert og bygger lokale strukturer.