5.4 Flyktninger og asyl

Over hundre millioner på flukt

Forestill deg at du må forlate hjemmet ditt med det du klarer å bære, fordi det ikke lenger er trygt å bli. For mer enn 108 millioner mennesker var dette virkeligheten ved utgangen av 2022 – det høyeste tallet noensinne. Av disse hadde omtrent 35 millioner krysset en landegrense som flyktninger, mens resten var internt fordrevne, altså mennesker som hadde flyktet innenfor sitt eget land. Verdens flyktningsituasjon er en av de største humanitære utfordringene i vår tid.

Men hvem regnes egentlig som flyktning? Begrepet er juridisk definert i FNs flyktningkonvensjon fra 1951. En flyktning er en person som befinner seg utenfor sitt hjemland, som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, der forfølgelsen skyldes rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en sosial gruppe eller politisk oppfatning, og som ikke kan eller vil søke beskyttelse i hjemlandet. Konvensjonen gir flyktninger en grunnleggende rettighet: de skal ikke returneres til et land der de risikerer forfølgelse. Dette kalles non-refoulement-prinsippet.

En konvensjon fra 1951 – og dens grenser

FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt i 1951, i kjølvannet av andre verdenskrig og de enorme flyktningstrømmene den forårsaket. En tilleggsprotokoll fra 1967 fjernet de geografiske og tidsmessige begrensningene i den opprinnelige konvensjonen, slik at den ble gjeldende globalt og ikke bare for europeiske flyktninger fra før 1951. Konvensjonen gir flere sentrale rettigheter: non-refoulement (forbud mot å sende tilbake til fare), rett til å søke asyl, grunnleggende rettigheter som tilgang til rettsvesen, utdanning, arbeid og helsehjelp, og rett til identitetsdokumenter og reisedokumenter.

Men konvensjonen har også sine begrensninger, og de er blitt tydeligere med tiden. Den dekker ikke klimaflyktninger eller mennesker som flykter fra generell vold uten at de personlig er forfulgt. Mange land tolker konvensjonen ulikt. Den er utformet for individuelle tilfeller, mens de fleste flyktningkriser i dag er masseflukt. Og internt fordrevne faller helt utenfor konvensjonens virkeområde.

De internt fordrevne (IDP – Internally Displaced Persons) er nettopp mennesker som er tvunget til å flykte fra hjemmet sitt, men som forblir innenfor sitt eget lands grenser. De utgjør den største gruppen tvangsfordrevne i verden. Forskjellen fra flyktninger er avgjørende: de har ikke krysset en landegrense, de faller ikke inn under flyktningkonvensjonen, og de er fortsatt under ansvaret til sin egen regjering – som ofte er nettopp den som forfølger dem. Derfor får de sjelden samme internasjonale beskyttelse. Årsakene til intern fordrivelse er væpnet konflikt (den vanligste), naturkatastrofer som flom og jordskjelv, klimaendringer, og utviklingsprosjekter som dambygging. I 2022 var det over 60 millioner internt fordrevne i verden, de fleste i Syria, Colombia, Den demokratiske republikken Kongo, Ukraina og Etiopia.

UNHCR, asylsøkere og naboland som bærer byrden

For å beskytte flyktninger globalt har FN en egen organisasjon: UNHCR (United Nations High Commissioner for Refugees), FNs høykommissær for flyktninger, opprettet i 1950. Organisasjonen har mandat til å beskytte flyktninger og hjelpe dem med å finne varige løsninger. Oppgavene er å sikre at flyktningers rettigheter respekteres, gi nødhjelp som mat, vann, husly og helsetjenester, registrere flyktninger, og arbeide for varige løsninger. Det finnes tre slike løsninger: frivillig hjemreise når hjemlandet er trygt, lokal integrering der flyktningen bosetter seg permanent i vertslandet, og gjenbosetting der flyktningen flyttes til et tredjeland som har sagt ja til å ta imot. UNHCR bistår i økende grad også internt fordrevne, statsløse og andre sårbare grupper.

Når en person kommer til et land og ber om beskyttelse, kalles vedkommende en asylsøker – og er det inntil søknaden er behandlet. Blir søknaden innvilget, får personen flyktningstatus eller annen oppholdstillatelse. Asylprosessen følger gjerne fem trinn: ankomst og registrering, asylintervju der søkeren forklarer behovet for beskyttelse, saksbehandling der myndighetene vurderer vilkårene, vedtak med innvilgelse eller avslag, og til slutt mulighet for klage ved avslag. Utfordringene er mange: lang ventetid på måneder eller år, vanskelige forhold i mottak, ulik praksis mellom land, og mennesker som får avslag uten å kunne returneres kan havne i en juridisk limbo.

Et slående trekk ved verdens flyktningsituasjon er hvor de fleste flyktninger faktisk befinner seg. De flykter til nærmeste trygge sted – det krever minst ressurser, mange har ikke råd til å reise langt, kulturell og språklig nærhet gjør overgangen lettere, og mange håper å kunne vende hjem snart. Derfor havner de fleste i naboland til konfliktsonen. Da Syria-krigen brøt ut i 2011, tok Tyrkia, Libanon og Jordan imot flest – Tyrkia alene huser over 3,5 millioner syriske flyktninger, og Libanon har rundt 1 million i et land med bare 5 millioner innbyggere, altså 20 prosent av befolkningen. Dette legger enorme belastninger på infrastruktur, arbeidsmarked, boligmarked og miljø, og kan skape politisk spenning. Rundt 76 prosent av verdens flyktninger bor i lav- og mellominntektsland, mens de rikeste landene tar imot en relativt liten andel – noe som skaper debatt om rettferdig byrdefordeling.

Oppsummering

Ved utgangen av 2022 var over 108 millioner mennesker tvunget på flukt. En flyktning er ifølge FNs flyktningkonvensjon fra 1951 en person utenfor hjemlandet med velbegrunnet frykt for forfølgelse, beskyttet av non-refoulement-prinsippet. Internt fordrevne (IDP) har flyktet innenfor eget land og har svakere rettsbeskyttelse fordi de faller utenfor konvensjonen. UNHCR, FNs flyktningorganisasjon fra 1950, beskytter flyktninger og arbeider for tre varige løsninger: frivillig hjemreise, lokal integrering og gjenbosetting. En asylsøker venter på at søknaden behandles. De fleste flyktninger befinner seg i naboland til konfliktsonen, og rundt 76 prosent bor i lav- og mellominntektsland – noe som reiser spørsmål om rettferdig global byrdefordeling.