4.5 Havressurser og fiskeri

En verden under vann

Neste gang du spiser fiskemiddag, kan du tenke på dette: for over 3 milliarder mennesker er sjømat den viktigste kilden til animalsk protein. Havet dekker mer enn 70 % av jordens overflate og er en enorm kilde til mat, energi, mineraler og transport. Men havets ressurser er under sterkt press fra overfiske, forurensning og klimaendringer.

Havet er langt mer enn en matkilde. Planteplankton i havet produserer om lag halvparten av jordens oksygen, slik at havet er minst like viktig som skogene for at vi kan puste. Havet absorberer dessuten varme og CO₂ fra atmosfæren og regulerer på den måten klimaet. Over 80 % av all internasjonal handel fraktes på havet, og havet rommer både energi i form av olje, gass og vindkraft, og noen av planetens rikeste økosystemer med et enormt biologisk mangfold. For å forstå hvorfor forvaltningen av havet er så viktig, må vi se nærmere på hva havet faktisk inneholder.

Havets skattkammer

Havets ressurser kan deles inn i tre grupper. De levende ressursene er det vi oftest tenker på: fisk som torsk, sild, makrell og tunfisk, og skalldyr som reker, krabbe, hummer og kamskjell. I tillegg kommer plankton og alger, som er selve grunnlaget for havets næringskjede og en mulig framtidig matkilde, og sjøpattedyr som hval og sel, som historisk var viktige, men i dag hovedsakelig er vernet.

Men havet rommer også ikke-levende ressurser. På kontinentalsokkelen finnes store forekomster av olje og gass. På havbunnen ligger mineraler som mangannoduler og metallrike sulfider, og fra havet henter vi også sand og grus til byggebransjen, samt salt utvunnet fra sjøvann.

Den tredje gruppen er energiressursene. Offshore vind – vindturbiner plassert til havs – er allerede i rask vekst. Bølgekraft utnytter bølgenes bevegelsesenergi, tidevannskraft utnytter forskjellen mellom flo og fjære, og havvarme kan utnytte temperaturforskjeller i vannet til energiproduksjon. Av alle disse er det likevel fisket som har formet menneskers liv mest gjennom historien.

Fra fangst til oppdrett

Verdens samlede fangst av villfisk ligger på rundt 90 millioner tonn per år. De viktigste fiskeriområdene er Nordvest-Stillehavet, som er verdens største fiskeriområde med Japan, Kina og Russland, og Nordøst-Atlanteren med Norskehavet, Barentshavet og Nordsjøen, der Norge, Island og Storbritannia fisker. Utenfor Peru og Chile, i Sørøst-Stillehavet, fiskes ansjos og sardin. Felles for de rikeste områdene er ofte oppvellingssoner, der næringsrikt dypvann presses opp og gir grunnlag for et yrende liv.

Måten fisken fanges på, betyr mye for miljøet. Trål er store nett som slepes gjennom vannet – svært effektivt, men kan skade havbunnen. Not, eller snurpenot, omringer fisken med et stort nett og er vanlig for pelagisk fisk. Garn og line er mer skånsomme metoder med mindre bifangst, mens teiner brukes for krabbe, hummer og reker.

Ved siden av villfisket har havbruk, eller akvakultur, vokst kraftig. Havbruk er oppdrett av fisk, skalldyr, alger og andre vannlevende organismer, og utgjør nå over halvparten av all sjømat som konsumeres globalt. Det viktigste i Norge er lakseoppdrett i merder i sjøen. Andre former er rekeoppdrett, som er stort i Sørøst-Asia og ofte miljøbelastende, skjelloppdrett av blåskjell og østers, algeoppdrett, og landbasert oppdrett i lukkede anlegg. Havbruk har klare fordeler: det kan dekke det økende behovet for sjømat uten å belaste villfiskbestandene, laks utnytter fôret bedre enn de fleste husdyr, og næringen gir arbeidsplasser i kystsamfunn. Men det har også utfordringer: utslipp av næringsstoffer, medisiner og kjemikalier, rømming som truer villaks, lakselus som smitter til villfisk, fôr basert på villfisk, og press på arealet i kystområdene.

Når havet tømmes

Den største trusselen mot havets levende ressurser er overfiske, som oppstår når en fiskebestand beskattes raskere enn den kan fornye seg. Vedvarende overfiske kan føre til at bestanden kollapser og ikke klarer å bygge seg opp igjen. FN anslår at over en tredjedel av verdens fiskebestander er overfisket.

Det tydeligste eksempelet er torskekollapsen ved Newfoundland i Canada. I århundrer var Newfoundlands Grand Banks et av verdens rikeste fiskerier, og torsk var grunnlaget for en hel regions økonomi og kultur. Fra 1960-tallet økte fangsten dramatisk med store fabrikktrålere, og bestanden ble overfisket i tiår tross forskernes advarsler. I 1992 var bestanden så lav at Canada innførte fiskestopp, og rundt 40 000 mennesker mistet levebrødet. Selv etter over 30 år har bestanden ikke hentet seg fullstendig inn, fordi økosystemet endret seg. Lærdommen er klar: naturressurser har en grense som ikke kan overskrides, man må lytte til vitenskapelige råd, føre-var-prinsippet er avgjørende, og en bestandskollaps kan være nærmest irreversibel.

Derfor finnes det en rekke tiltak for bærekraftig fiskeri: kvoter som begrenser hvor mye som kan fanges, minstemål som krever at små fisk slippes ut igjen, fredningsperioder med fiskeforbud i gytetiden, marine verneområder, sertifisering gjennom MSC-merket fra Marine Stewardship Council, og tekniske reguleringer av redskap og maskevidde. Norge er et godt eksempel på at dette virker. Med en av verdens lengste kystlinjer har fiskerinæringen vært sentral i tusenvis av år. De viktigste artene er torsk, sild, makrell, sei, hyse, lodde og reker. Barentshavet er et av verdens mest produktive havområder, Norskehavet er rikt på sild og makrell, og det historiske Lofotfisket etter skrei – gytemoden torsk – foregår fortsatt. Norge er verdens største produsent av atlantisk oppdrettslaks, med en eksportverdi på over 100 milliarder kroner årlig. Havforskningsinstituttet gir vitenskapelige råd om bestandene, og det norsk-russiske samarbeidet om Barentshavet har gjort torskebestanden der til en av verdens best forvaltede. Framover trues likevel havet av klimaendringer, plastforurensning, havforsuring og tap av biologisk mangfold – og FNs havtiår 2021–2030 og bærekraftsmål nr. 14, «Livet i havet», setter nettopp fokus på bærekraftig bruk og vern.

Oppsummering

Havet dekker over 70 % av jordoverflaten og er en enorm kilde til mat, energi, mineraler og transport – planteplankton produserer halvparten av jordens oksygen, og havet regulerer klimaet. Havets ressurser er levende (fisk, skalldyr, plankton, sjøpattedyr), ikke-levende (olje, gass, mineraler, sand, salt) og energiressurser (havvind, bølge-, tidevanns- og havvarmekraft). Fiskeri med trål, not, garn og teiner og havbruk som lakseoppdrett er viktige næringsveier, særlig for kystnasjoner som Norge. Den store trusselen er overfiske, illustrert av torskekollapsen ved Newfoundland i 1992, og over en tredjedel av verdens bestander er overfisket. Bærekraftig forvaltning bygger på kvoter, minstemål, fredningsperioder, verneområder og sertifisering. Norge er verdens største lakseprodusent og har en av verdens best forvaltede torskebestander i Barentshavet. Framover er klimaendringer, havforsuring og plastforurensning de store utfordringene, og FNs bærekraftsmål nr. 14, «Livet i havet», peker veien mot en mer bærekraftig bruk av havet.