4.1 Vegetasjonssoner og biomer

En reise fra ekvator til pol

Tenk deg at du kunne sette deg på et fly ved ekvator og fly rett nordover helt til polen. Under deg ville landskapet skifte dramatisk: først tett, dampende regnskog, så åpne gressletter, deretter tørre ørkener, så lauvskog og barskog, og til slutt frossen tundra og is. Hvorfor forandrer naturen seg så systematisk? Svaret ligger først og fremst i klima – temperatur og nedbør – men også i jordforhold, topografi og breddegrader.

Jorden kan deles inn i store vegetasjonssoner som strekker seg som belter rundt planeten. Når vi snakker om de største av disse, bruker vi ofte ordet biom. Et biom er et stort, geografisk område som kjennetegnes av bestemte plante- og dyresamfunn som har tilpasset seg det lokale klimaet og miljøforholdene. Biomene er jordens viktigste økologiske regioner, og de strekker seg gjerne over flere kontinenter. Eksempler er tropisk regnskog, ørken og tundra.

Det som gjør reisen så spennende, er at vegetasjonen endrer seg gradvis og forutsigbart. Ved ekvator finner vi de frodigste regnskogene, mens polområdene er dekket av is. Mellom disse ytterpunktene ligger en hel rekke vegetasjonssoner, hver med sitt eget særpreg. La oss ta turen sone for sone.

Det varme beltet: regnskog, savanne og ørken

Vi starter ved ekvator, i den tropiske regnskogen. Den ligger i et belte mellom om lag 10° nord og 10° sør, der det er varmt hele året med en gjennomsnittstemperatur over 25 °C og enorme nedbørsmengder på over 2000 mm i året. Regnskogen er jordens mest artsrike biom – det kan finnes opptil 300 tresorter per hektar. Vegetasjonen er delt i flere sjikt: skogbunn, underskog, kronedekke og framstikkende trekroner. Et overraskende trekk er at næringsstoffene er bundet i den levende biomassen, ikke i jorda, som ofte er næringsfattig. Vi finner regnskog i Amazonas, i Kongobassenget i Sentral-Afrika og i Sørøst-Asia.

Beveger vi oss litt bort fra ekvator, kommer vi til savannen, i tropiske og subtropiske områder med en tydelig tørketid. Her veksler klimaet mellom en regntid og en tørketid, og landskapet er store gressletter med høyt gress og spredte trær som akasier og baobabtrær. Savannen huser store bestander av beitedyr som gnu, sebra og antilope, og rovdyr som løve og gepard. Vi finner den i store deler av Afrika, deler av Sør-Amerika, India og Australia.

Ved vendekretsene, rundt 30° bredde, ligger ørkenene. De dekker rundt en tredjedel av jordens landoverflate og oppstår der nedbøren er under 250 mm i året, fordi synkende luftmasser her skaper et tørt klima. Temperaturen svinger voldsomt – opptil 50 °C på dagen og nær frysepunktet om natten. Vegetasjonen er svært sparsom, med tørketilpassede planter som kaktuser og sukkulenter, og vinderosjon skaper sanddyner og steinørken. Sahara, Gobi, Atacama og Kalahari er kjente eksempler. I innlandet med kaldt klima og lite nedbør finner vi dessuten steppe og prerie – vide, treløse gressletter med lavt gress og urter, for tørt til skog men for vått til ørken. Her ligger noe av verdens mest fruktbare matjord, svartjorda (tsjernozjom), i Sentral-Asia, på Nord-Amerikas prærier og på den argentinske pampasen.

Det tempererte og kalde beltet: lauvskog, taiga, tundra og høyfjell

Reisen fortsetter mot kjøligere breddegrader. Først kommer den tempererte lauvskogen, i områder med fire tydelige årstider, moderat nedbør og relativt milde vintre. Her vokser løvfellende trær som eik, bøk, lønn og ask – de mister bladene om høsten. Jorda er rik, næringsrik muldjord (brunjord), og vi finner sonen i Vest-Europa, østlige Nord-Amerika og deler av Øst-Asia.

Lenger nord møter vi den boreale barskogen, også kalt taiga. Den er verdens største landbaserte biom og strekker seg som et bredt belte gjennom nordlige deler av Europa, Asia og Nord-Amerika. Her dominerer bartrær som gran, furu og lerk, vintrene er lange og kalde og somrene korte, og jorda er sur og næringsfattig podsol. Taigaen dekker Skandinavia, Russland (Sibir), Canada – og store deler av Norge.

Nord for barskogen ligger tundraen, i arktiske og subarktiske strøk. Vekstsesongen er bare 2–3 måneder med temperatur over 0 °C, og vegetasjonen består av mose, lav, dvergbjørk og lyng – ingen trær. Landskapet preges av permafrost, det vil si grunn som er permanent frosset under overflaten. Permafrost er definert som grunn som forblir under 0 °C i minst to sammenhengende år, og kan strekke seg hundrevis av meter ned. Når den tiner som følge av global oppvarming, frigjøres klimagassene metan og CO2. Tundra finner vi i Nord-Canada, på Grønland, i Nord-Russland og på Svalbard.

Til slutt finnes høyfjellet, som ligner tundraen, men opptrer i høye fjellområder uavhengig av breddegrad. Her er overgangen fra skog til snaufjell – tregrensen – avgjørende, og den varierer med breddegrad og klima. I Sør-Norge ligger tregrensen på rundt 1000–1200 moh., og over den finner vi lav, mose, fjellplanter og dvergbusker.

Men hva er det egentlig som bestemmer hvor sonene ligger? Den viktigste faktoren er klima: varme og fuktige områder gir frodig vegetasjon, kalde eller tørre områder sparsom. Breddegraden styrer hvor mye solenergi et område får, og dermed temperaturen, slik at sonene i hovedsak følger breddegradene. Jordsmonnet avgjør hvilke planter som trives – næringsrik muldjord gir andre forhold enn podsol eller laterittjord. Og endelig spiller havstrømmer og topografi inn: varme havstrømmer som Golfstrømmen gir vestkysten av Norge mildere klima enn breddegraden skulle tilsi, mens fjellkjeder kan skape regnskygge og tørrere klima på lesiden. Nettopp Golfstrømmen forklarer at Norge fra kyst til høyfjell har frodigere vegetasjon enn for eksempel Nord-Canada på samme breddegrad – med kystlynghei, lauvskog, blandingsskog, barskog, fjellbjørkeskog og til sist snaufjell.

Oppsummering

Reisen fra ekvator til pol viser at jordens vegetasjonssoner følger et mønster som hovedsakelig styres av klima. Et biom er et stort økologisk område med plante- og dyresamfunn tilpasset det lokale klimaet. Ved ekvator ligger den artsrike tropiske regnskogen, deretter savannen med veksling mellom regntid og tørketid, ørkenene rundt vendekretsene der synkende luft gir tørke, og steppe og prerie med fruktbar svartjord. På høyere breddegrader følger temperert lauvskog, boreal barskog (taiga) – verdens største landbiom – og tundra med permafrost og treløs vegetasjon. Høyfjellet ligner tundraen, men styres av tregrensen.

Sonene bestemmes av temperatur, nedbør, breddegrad, jordsmonn og høyde over havet, samt av havstrømmer og topografi. Golfstrømmen gjør at Norge er frodigere enn breddegraden skulle tilsi. Mange biomer er truet av menneskelig aktivitet – avskoging, overbeiting, ørkenspredning og klimaendringer – og oppvarmingen forskyver gradvis sonene mot polene og oppover i fjellet.