3.6 Menneskeskapte klimaendringer og konsekvenser

En oppvarming som går for fort

Jordas klima har alltid variert naturlig, med istider og varmeperioder over tusenvis og millioner av år. Men de klimaendringene vi opplever nå, skjer mye raskere enn noe vi finner i geologiske arkiver. FNs klimapanel (IPCC) slår fast at menneskelig aktivitet er hovedårsaken til oppvarmingen siden midten av 1900-tallet.

Tallene gir et tydelig bilde. Jordas gjennomsnittstemperatur har økt med rundt 1,1 °C siden førindustriell tid (1850–1900). CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har steget fra rundt 280 ppm til over 420 ppm. De ti varmeste årene som er registrert har alle vært etter 2010. Oppvarmingen går raskest i Arktis – den såkalte arktiske forsterkningen – rundt 2–3 ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Og havnivået stiger med rundt 3,6 mm i året. For å forstå hvorfor, må vi se på årsakene.

Naturlige og menneskeskapte årsaker

Klimaendringer er langvarige endringer i temperatur, nedbør og andre klimaforhold som varer over flere tiår, og de har både naturlige og menneskeskapte årsaker. Blant de naturlige finner vi variasjoner i jordas bane rundt sola (Milankovic-sykluser), vulkanutbrudd som slipper ut partikler som blokkerer solstråling, variasjoner i solaktivitet og naturlige svingninger i havsirkulasjonen. Men disse forklarer ikke den raske oppvarmingen vi ser nå. De menneskeskapte årsakene er forbrenning av fossile brensler (kull, olje, gass), avskoging og arealbruksendringer, jordbruk (metan fra storfe, lystgass fra gjødsel) og industriprosesser som sementproduksjon. Den vitenskapelige autoriteten som samler og vurderer klimaforskning fra hele verden er FNs klimapanel (IPCC), som består av tusenvis av forskere.

Den største kilden til økte CO₂-utslipp er forbrenning av fossile brensler. Kull, olje og naturgass inneholder karbon som har vært lagret i millioner av år, og når vi brenner dem, frigjøres karbonet som CO₂. Ser vi på utslippskildene globalt, står energiproduksjon for rundt 25 prosent, jordbruk og skog for rundt 24 prosent, industri for rundt 21 prosent, transport for rundt 16 prosent og bygninger for rundt 6 prosent. Avskoging bidrar fordi tropeskog lagrer enorme mengder karbon; når skogen hogges og brennes, frigjøres karbonet, og vi mister i tillegg skogens evne til å ta opp CO₂. Jordbruket bidrar gjennom metan fra storfe og sauer, metan fra rismarker under våtdyrking og lystgass fra gjødsel.

Klimasystemet har dessuten forsterkningsmekanismer som kan øke oppvarmingen. Is-albedo-tilbakekoblingen gjør at mindre is gir mørkere overflater som tar opp mer varme. Vanndamp-tilbakekoblingen gjør at varmere luft holder mer vanndamp, som selv er en drivhusgass. Og permafrost-smelting frigir metan og CO₂ fra frosset organisk materiale. Alt dette henger sammen med karbonkretsløpet – den naturlige sirkulasjonen av karbon mellom atmosfære, hav, land og levende organismer. I tusenvis av år var utslipp og opptak i balanse: planter tar opp CO₂ gjennom fotosyntese, og det frigjøres igjen ved nedbrytning. Ved å brenne fossile brensler tilfører vi karbon som har vært lagret i millioner av år, og forstyrrer balansen.

Konsekvenser – globalt og i Norge

Konsekvensene av klimaendringene merkes over hele kloden. Havnivået stiger på grunn av termisk ekspansjon (varmt vann tar større plass) og issmelting, og kan stige 0,3–1,0 meter innen 2100 avhengig av utslippsscenario, noe som truer kystbyer og lavtliggende øystater. Issmeltingen gjør at Arktis mister sommeris i rekordfart, Grønlandsisen og Antarktis mister masse, og isbreer over hele verden trekker seg tilbake. Vi får mer ekstremvær med hyppigere og kraftigere hetebølger, mer intense nedbørepisoder og flom, kraftigere tropiske stormer og lengre tørkeperioder. Havet utsettes for forsuring når CO₂ løser seg i vannet og danner karbonsyre, noe som truer korallrev, skalldyr og marine økosystemer. Og økosystemene endres: arter flytter nordover og oppover i høyden, livssykluser kommer i utakt med årstidene, og faren for artsutryddelse øker.

Norge merker allerede endringene. Temperaturen har økt med rundt 1,1 °C siden 1900, nedbøren med rundt 18 prosent, isbreene trekker seg tilbake (Jostedalsbreen, Folgefonna), vekstsesongen er blitt lengre, og permafrost tiner i fjellet. Norsk klimaservicesenter venter framover 2–5 °C varmere innen 2100, 10–20 prosent økt årlig nedbør (mest om høsten og vinteren), kraftigere og hyppigere ekstremnedbør, 15–55 cm havnivåstigning langs kysten, kortere snøsesong særlig i lavlandet, og at de fleste små isbreer kan forsvinne.

Dette gir både utfordringer og muligheter for Norge. Utfordringene omfatter økt flom- og skredfare, problemer for infrastruktur som veier, jernbane og bygninger, endringer i jordbruk og fiskeri, og tap av biologisk mangfold der fjellarter trues. Mulighetene omfatter lengre vekstsesong og mer vannkraft. Et tydelig eksempel er isbreenes tilbaketrekning: en isbre er i balanse når snøen som legger seg om vinteren (akkumulasjon) er lik isen som smelter om sommeren (ablasjon), men høyere sommertemperaturer, kortere vinter og mer regn i stedet for snø forstyrrer balansen. Jostedalsbreen har trukket seg flere hundre meter tilbake siden 1900, Briksdalsbreen kraftig, og små isbreer i Nord-Norge kan forsvinne helt dette århundret. Konsekvensene rammer vannforsyning, vannkraft, turisme, naturfare (ustabile fjellsider) og biologisk mangfold.

FNs klimapanel og veien videre

IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) ble opprettet i 1988 for å gi verdens ledere det beste vitenskapelige grunnlaget for klimapolitikk. I sin sjette hovedrapport (2021–2023) konkluderte panelet med flere viktige funn. Det er utvetydig at menneskelig aktivitet har varmet opp kloden. Hver tiendedels grad teller – forskjellen mellom 1,5 °C og 2 °C oppvarming er betydelig. Vi må nå netto nullutslipp innen 2050 for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Klimaendringene påvirker allerede alle regioner på jorda. Og det er fortsatt mulig å begrense oppvarmingen, men det krever raske og omfattende utslippskutt.

For å beskrive ulike framtider bruker IPCC scenarier kalt SSP. I SSP1-1,9 gjøres ambisiøse kutt, og oppvarmingen begrenses til rundt 1,5 °C. I SSP2-4,5 gjøres moderate kutt, og oppvarmingen havner på 2–3 °C. I SSP5-8,5 gjøres ingen kutt, og oppvarmingen blir 4–5 °C. Hvilket scenario vi ender opp med, avhenger av de politiske beslutningene som tas nå. Klimaforskningen forteller altså ikke bare hva som har skjedd, men også at framtiden fortsatt er åpen og avhenger av valgene vi gjør.

Oppsummering

Menneskelig aktivitet er hovedårsaken til den globale oppvarmingen siden midten av 1900-tallet, ifølge FNs klimapanel (IPCC). CO₂-konsentrasjonen har økt fra rundt 280 ppm i førindustriell tid til over 420 ppm, og temperaturen har steget rundt 1,1 °C. De viktigste utslippskildene er fossile brensler, avskoging og jordbruk, og forsterkningsmekanismer som is-albedo-tilbakekoblingen øker oppvarmingen. Konsekvensene omfatter stigende havnivå, issmelting, ekstremvær, forsuring av havet og truede økosystemer. Arktisk forsterkning gjør at Arktis varmes opp 2–3 ganger raskere enn resten av verden. Norge merker endringene med varmere, våtere klima og smeltende isbreer, men har også noen muligheter. IPCC slår fast at vi må nå netto nullutslipp innen 2050 for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C – og at framtiden avhenger av valgene vi tar nå.