2.7 Isbreer, kyster og norske landformer

Et land formet av is og hav

Reis langs Vestlandet og se opp på de bratte fjellsidene som stuper rett ned i dype, blå fjorder. Hvordan ble dette dramatiske landskapet til? Svaret er at Norges landskap i stor grad er formet av isbreer som dekket hele Skandinavia under istidene. Fjordene, U-dalene, morenene og de avrundede fjellformasjonene vi ser i dag er alle spor etter isens arbeid. I tillegg har kystprosesser – bølger, strømmer og tidevann – formet vår lange kystlinje gjennom tusenvis av år.

I dette kapittelet ser vi hvordan is og hav samarbeider om å forme landskapet, med særlig blikk på Norges ikoniske landformer. Vi begynner med iskjempene selv.

Isbreer og hvordan de graver

En isbre er en stor masse av is som beveger seg sakte nedover under sin egen tyngde. Isbreer dannes når snø akkumuleres år etter år og presses sammen til is. Vi skiller mellom flere typer: dalbreer fyller en dal og flyter nedover som en frosset elv, slik Briksdalsbreen gjør; platåbreer dekker et flatt område på et fjellplatå, som Jostedalsbreen; og innlandsis er enorme ismasser som dekker hele landområder, slik vi finner på Grønland og i Antarktis.

Isbreer er ekstremt effektive erosjonsagenter. Ved plukkeerosjon (plucking) fryser isen fast til bergarten under og river løs biter når breen beveger seg. Ved skuringserosjon (abrasjon) virker steiner som er fastfrosset i isen som grovt sandpapir og skurer underlaget. Og ved ren knusing maler isens enorme vekt bergarten under. Sporene etter dette arbeidet kan vi lese i landskapet i dag: skuringsstriper er parallelle riper i berget som viser isens bevegelsesretning, og rundsva er fjellknauer slipt runde på den ene siden – støtsiden – og bratte på den andre, lesiden.

Når isen smelter, legger den fra seg morene: usortert materiale, altså en blanding av alt fra leire til store blokker, som breen har transportert. Endemorener dannes i fronten av breen, sidemorener langs sidene, bunnmorener under breen, og midtmorener der to breer møtes. Morenene er viktige landformer fordi de viser hvor isen har vært.

Fra V-dal til fjord: isens landformer

Isbreer omformer landskapet på dramatiske måter. Der elver først hadde gravd smale V-daler, kom isen og omdannet dem til brede, dype U-daler med bratte sider og flat bunn, fordi breens enorme erosjonskraft gravde både dypere og bredere. Romsdalen, Gudbrandsdalen og Setesdal er klassiske eksempler. En fjord er rett og slett en U-dal som er fylt med sjøvann: da isen smeltet etter istiden, steg havet og fylte de dype dalene langs kysten. Norske fjorder er blant verdens dypeste – Sognefjorden er 1 308 meter dyp og 204 km lang. Fjordene har ofte en grunn terskel, en undersjøisk morenerygg, ved munningen.

Høyt oppe i fjellsidene gravde små lokale breer ut botner, halvrunde og skålformede forsenkninger; når breen smelter, fylles botnen ofte av et botnvann, slik som Bessvatnet i Jotunheimen. Når botner graver seg inn i en fjellside fra flere kanter, står det igjen skarpe tinder, spisse fjelltopper, og egger, smale rygger – Romsdalshornet og Stetind er eksempler. På flatere mark forteller morenerygger hvor isbreen sto stille en stund; Raet i Vestfold og Østfold er en stor endemorenerygg fra siste istid. Og esker er lange, smale rygger av grus avsatt av smeltevannsstrømmer under isen.

Sognefjorden er selv en fortelling om disse prosessene. Først gravde elver en V-dal. Under gjentatte istider de siste 2,6 millioner årene fylte enorme isbreer dalen, og isens tyngde og bevegelse gravde den mye dypere og bredere langs eksisterende svakhetssoner i bergartene. Dalen ble omformet fra V-form til U-form. Isen gravde dypere inn i landet enn ved munningen, fordi isen var tykkere der dalene var smalere – derfor er fjorden dypere inne enn ute, og ved munningen ligger en terskel på rundt 100 meters dyp. Da isen smeltet for rundt 10 000 år siden, fylte havet dalen. Resultatet er en fjord som faktisk er dypere enn havbunnen utenfor kysten, og der terskelen gjør at det dype vannet inne i fjorden fornyes sakte.

Kysten, landhevingen og Norges store linjer

Norges kystlinje er over 100 000 km lang når vi regner med alle øyene, og den formes stadig av bølger, strømmer og tidevann. Bølgeerosjon sliter på bergartene på flere måter: hydraulisk kraft når vannet presser inn i sprekker, abrasjon når stein og grus slynges mot kysten, og korrosjon når salt vann løser opp kalkstein. Dette skaper en rekke kystlandformer. Strandflaten er en smal, flat kystslette nesten på sjønivå, typisk for Vest- og Nord-Norge, trolig formet av frostforvitring og bølgeerosjon under istidene. Skjær og holmer er små øyer langs kysten, ofte avrundet av bølger og is. Strandvoller er rygger av stein og grus kastet opp av bølgene, og fjorder og sund er oversvømte daler og passasjer mellom øyene.

Etter istiden har landet hevet seg ettersom isens vekt ble fjernet – dette kalles postglasial landheving. Under istiden trykte isen, opptil 3 km tykk, jordskorpen ned i den plastiske astenosfæren. Da isen smeltet, begynte landet å heve seg tilbake, omtrent som en madrass som reiser seg etter at noen står opp. Prosessen pågår fortsatt: størst er hevingen i Bottenviken med rundt 9 mm i året, mens Oslo-området hever seg 3–4 mm i året og til sammen har hevet seg over 200 meter siden istiden. Langs kysten kan vi se hevede strandlinjer – gamle strandnivåer som nå ligger høyere enn sjøen.

Norges store landformer forteller en geologisk historie. Fjellene ble dannet under den kaledonske fjellkjededannelsen for rundt 400 millioner år siden, da kontinentene Laurentia og Baltika kolliderte; de opprinnelige fjellene var kanskje like høye som Himalaya, men er siden erodert kraftig ned. Vidder og platåer som Hardangervidda og Finnmarksvidda er rester av et gammelt, flatt landskap som ble hevet opp, og som er lite påvirket av glasial erosjon sammenlignet med dalene. Østlandet og Trøndelag har store morenelandskap med bakkemorener, drumliner og rygger, der Raet er den mest markerte. Og på Østlandet, som lå under havet da isen smeltet, ble det avsatt fin marin leire på havbunnen; når denne kvikkleira vaskes fri for salt, kan den bli ustabil og forårsake leirskred. Alt dette er resultatet av samspillet mellom indre krefter, som fjellkjededannelse, og ytre krefter, som erosjon av is, vann og bølger.

Oppsummering

Norges landskap er formet av samspillet mellom indre krefter, som den kaledonske fjellkjededannelsen for rundt 400 millioner år siden, og ytre krefter. Isbreer former landskapet gjennom plukkeerosjon, skuringserosjon og knusing, og etterlater morener, skuringsstriper og rundsva. Glasiale landformer omfatter U-daler, fjorder (oversvømte U-daler – Sognefjorden er 1 308 m dyp), botner, tinder, egger og morenerygger som Raet. Kystprosesser med bølger, strømmer og tidevann har formet strandflater, strandvoller, skjær og holmer langs vår over 100 000 km lange kyst. Postglasial landheving pågår fortsatt etter at istidens ismasser smeltet, og Oslo-området har hevet seg over 200 meter. Vidder, morenelandskap og marin kvikkleire fullfører bildet av et land formet av is og hav.