10.3 Kart og kartanalyse

Verden krympet ned på et ark

Et kart er en bemerkelsesverdig oppfinnelse -- hele landskap krympet ned så du kan holde dem i hånden. Kart er grunnleggende verktøy i geofag: de gir oversikt over terrenget og lar oss planlegge og dokumentere feltarbeid. I tillegg til vanlige kart bruker geofagfolk spesialkart.

Det finnes flere karttyper. Topografiske kart viser terreng, høyder og landskap. Geologiske kart viser bergarter og strukturer. Løsmassekart viser jordarter og kvartæravsetninger. Og tematiske kart er spesialiserte (grunnvann, skredfare, radon). Et topografisk kart viser terrengets form gjennom høydekurver, sammen med elver, sjøer, veier og bygninger -- Kartverkets N50-serie er Norges standard.

La oss lære å lese kart skikkelig: målestokk, høydekurver, koordinatsystemer og geologiske kart.

Målestokk og høydekurver

Målestokken angir forholdet mellom avstander på kartet og i virkeligheten. På et 1:50 000 kart (N50) tilsvarer 1 cm på kartet 500 m i terrenget; på 1:25 000 er det 250 m, og på 1:10 000 er det 100 m. Avstander beregnes med formelen: avstand i terrenget = avstand på kart × målestokkstall. Måler du for eksempel 3,2 cm på et 1:50 000 kart, blir avstanden $3{,}2 \times 50\,000 = 160\,000$ cm $= 1600$ m $= 1{,}6$ km. Detaljkartlegging bruker 1:10 000, regional oversikt 1:50 000, og landsdekkende 1:250 000.

Høydekurver (koter) er linjer som forbinder punkter med samme høyde over havet. Ekvidistansen er høydeforskjellen mellom to nabokurver -- 20 meter på N50-kart, mindre på detaljkart. Kurvene lar deg lese terrenget: tette kurver betyr bratt terreng, spredte kurver slakt, lukkede ringer en topp eller grop (sjekk tallene), V-form mot høy høyde en dal eller bekk, og U-form mot lav høyde en rygg. Hovedkurver er tykkere (hver 5. kurve), hjelpekurver er stiplet ved flatt terreng.

Koordinater og geologiske kart

For å angi en posisjon nøyaktig bruker vi koordinatsystemer. Geografiske koordinater angis i breddegrad og lengdegrad (grader, minutter, sekunder), for eksempel 59°54'32"N, 10°45'18"Ø for Oslo. De brukes internasjonalt, men er upraktiske for avstandsmåling. UTM (Universal Transverse Mercator) deler verden i 60 soner (Norge er sone 32--35) og angir posisjon i meter øst og nord innenfor sonen, for eksempel 32V 598432 6721845. Fordelene med UTM er direkte avstandsmåling i meter, enkel beregning i felt, og kompatibilitet med GPS -- det er standarden i norsk kartbruk.

Et geologisk kart viser bergarter (med fargekoder), alder, strukturer (forkastninger, folder, laggrenser) og strøk/fall (med symboler). Norske geologiske kartserier finnes i 1:50 000 (detaljert) og 1:250 000 (regional), pluss løsmassekart. For å lese dem bør du bruke tegnforklaringen aktivt, merke aldersrelasjoner, følge grenser mellom enheter, og kombinere med topografisk kart. NGU (ngu.no) gir gratis tilgang til geologiske kart.

La oss beregne en helning fra kart. På et 1:50 000 kart måler du 2,4 cm mellom to høydekurver som viser 200 m og 300 m. Den horisontale avstanden er $2{,}4 \times 50\,000 = 120\,000$ cm $= 1200$ m. Høydeforskjellen er $300 - 200 = 100$ m. Helningen blir da $100 / 1200 = 0{,}083 = 8{,}3\%$, eller i grader $\arctan(100/1200) \approx 4{,}8$ grader. Helningen er altså rundt 8 % eller 5 grader -- en moderat skråning. Som en tommelfingerregel tilsvarer 1 graders helning cirka 1,7 % stigning.

Oppsummering

Kart er grunnleggende geofaglige verktøy. Målestokken gir forholdet mellom kart og virkelighet, og lar oss beregne avstander. Høydekurver med fast ekvidistanse viser terrengets form -- tette kurver betyr bratt terreng.

Koordinatsystemer lar oss angi posisjon: geografiske koordinater internasjonalt, og UTM (meter øst/nord) praktisk i felt. Geologiske kart viser bergarter, alder og strukturer, gratis tilgjengelig via NGU. Med målestokk og høydekurver kan vi beregne både avstander og helninger direkte fra kartet, slik eksempelet på 8 % helning viser.