4.1 Les figures de style - Stilfigurer

Når ord blir mer enn ord

Paul Éluard skrev en gang: «La terre est bleue comme une orange» -- jorden er blå som en appelsin. Det gir jo ingen mening bokstavelig! Men nettopp derfor stopper du opp, undrer deg, ser verden på nytt. Dette er kraften i les figures de style -- stilfigurene, de litterære virkemidlene forfattere bruker for å gjøre teksten mer uttrykksfull, poetisk eller overbevisende. Å kjenne dem er nøkkelen til å analysere franske tekster på avansert nivå.

Vi begynner med sammenligningsfigurene (les figures d'analogie). Den enkleste er la comparaison (sammenligning), som alltid har et sammenligningsord: comme, tel, semblable à. «Elle est belle comme le jour» -- hun er vakker som dagen. Fjern sammenligningsordet, og du får en métaphore (metafor): «Ses cheveux étaient d'or» (Victor Hugo) -- håret hennes var av gull. Det er ikke bokstavelig gull, men et bilde på det lyse, skinnende håret.

To slektninger til: la personnification gir menneskelige egenskaper til noe ikke-menneskelig -- «Le vent murmure entre les arbres» (vinden hvisker mellom trærne). Og l'allégorie er en utvidet metafor eller personifikasjon, som når Rettferdigheten framstilles som en kvinne med bind for øynene og en vekt i hånden.

Forsterke, motsette, dempe

Utover sammenligningene finnes tre andre familier av stilfigurer. La oss ta dem etter tur.

Forsterkningsfigurene (les figures d'insistance) blåser opp budskapet. L'hyperbole er ren overdrivelse: «Je meurs de faim!» (jeg dør av sult). L'anaphore gjentar samme ord i begynnelsen av flere setninger -- som de Gaulles berømte «Paris! Paris outragé! Paris brisé! Paris martyrisé!» La gradation er en stigende oppramsing: «Va, cours, vole!» (Corneille) -- gå, løp, fly!

Motsetningsfigurene (les figures d'opposition) spiller på kontraster. L'antithèse stiller to ideer mot hverandre: «Être ou ne pas être». L'oxymore går enda lenger og setter to motstridende ord rett ved siden av hverandre: «cette obscure clarté» (denne mørke klarheten) hos Corneille, eller «un illustre inconnu» (en berømt ukjent).

Til slutt dempningsfigurene (les figures d'atténuation), som sier mindre enn de mener. La litote underdriver for å uttrykke mye: «Va, je ne te hais point» (gå, jeg hater deg ikke) betyr egentlig «jeg elsker deg». Og l'euphémisme velger et mildere uttrykk: «Il nous a quittés» (han har forlatt oss) i stedet for «han er død». Et nyttig huskeknep: litote og hyperbel er motpoler -- litoten underdriver, hyperbelen overdriver; oxymoron har to motstridende ord side om side, mens anaforen gjentar i begynnelsen.

Oppsummering

Du har lært de viktigste figures de style. Sammenligningsfigurene: comparaison (med comme), métaphore (uten), personnification og allégorie. Forsterkningsfigurene: hyperbole (overdrivelse), anaphore (gjentakelse i begynnelsen) og gradation (stigende oppramsing). Motsetningsfigurene: antithèse (to ideer mot hverandre) og oxymore (to motstridende ord side om side). Og dempningsfigurene: litote (underdrivelse) og euphémisme (mildere uttrykk). Når du analyserer en tekst, er det ikke nok å navngi figuren -- forklar alltid hvilken virkning den skaper.