14.2 La littérature des Caraïbes et du Maghreb - Karibia og Maghreb

Stemmer fra Karibia og Maghreb

Den franskspråklige verden strekker seg langt utover Afrika og Europa. To av de mest betydningsfulle litterære tradisjonene finnes i les Caraïbes (Karibia) og le Maghreb (Nord-Afrika: Marokko, Algerie, Tunisia). Hver region har sin egen historie med fransk kolonialisme, og forfatterne har skapt litteratur som utforsker identitet, eksil, språk og tilhørighet på dypt originale måter.

Fra Martiniques vulkanske landskap til Algeries ørkensletter har forfatterne brukt litteraturen til å forhandle mellom kulturer, språk og virkeligheter. To bevegelser representerer nye stemmer: la créolité i Karibia og la littérature beur i Frankrike.

La oss starte med la créolité -- en litterær og kulturell bevegelse formulert i manifestet Éloge de la créolité (1989) av Jean Bernabé, Patrick Chamoiseau og Raphaël Confiant. I motsetning til négritude, som fokuserte på afrikanske røtter, omfavner créolité selve den kulturelle blandingen som kjennetegner det karibiske samfunnet -- afrikansk, europeisk, indisk og amerindiansk arv. Bevegelsen feirer kreolsk språk og muntlig tradisjon som grunnlag for en autentisk karibisk identitet. Vokabular: l'exil (eksilet), le déracinement (rotløsheten), l'enracinement (forankringen), la quête identitaire (identitetssøkenen) og le bilinguisme (tospråkligheten).

Césaire, Djebar og beur-litteraturen

Aimé Césaire (1913-2008) fra Martinique var poet, dramatiker og politiker. Hans episke dikt Cahier d'un retour au pays natal (1939) regnes som et av de viktigste verkene i franskspråklig litteratur. Césaire oppfant selve begrepet négritude og brukte en eksplosjonsartet, surrealistisk stil der sinne, smerte og stolthet smelter sammen: «Et nous sommes debout maintenant, mon pays et moi...» Hans innflytelse strekker seg til eleven Frantz Fanon.

Fra Maghreb kommer Assia Djebar (1936-2015), algerisk romanforfatter, filmskaper og historiker -- den første maghrebinske kvinnen valgt inn i l'Académie française (2005). Hennes verk utforsker algeriske kvinners usynliggjorte historie og forholdet mellom fransk og arabisk. Mesterverket L'Amour, la fantasia (1985) vever sammen personlig memoar og Algeries koloniale historie, der det franske språket paradoksalt nok blir et verktøy for å uttrykke det arabiske og berbiske som ble undertrykt -- la langue comme butin de guerre (språket som krigsbytte). En annen maghrebinsk stemme er Tahar Ben Jelloun, kjent for polyfone romaner som integrerer den muntlige fortellertradisjonen (la halqa).

I Frankrike vokste la littérature beur fram på 1980-tallet -- litteratur skrevet av andregenerasjons nordafrikanske innvandrere. Ordet «beur» er baklengs-slang (verlan) for «arabe». Denne litteraturen tematiserer oppvekst mellom to kulturer, rasisme, forstedenes utfordringer og identitetsforhandling, i verk som Azouz Begags Le Gone du Chaâba (1986) og Mehdi Charefs Le Thé au harem d'Archi Ahmed (1983). Felles for alle disse stemmene er livet i en kulturell mellomposisjon -- tospråklighet, eksil og identitet mellom kulturer.

Oppsummering

Franskspråklig litteratur fra les Caraïbes og le Maghreb utforsker identitet, eksil og språk. I Karibia oppfant Aimé Césaire négritude (Cahier d'un retour au pays natal), og la créolité (Chamoiseau, Confiant, Bernabé) feirer den karibiske kulturblandingen. I Maghreb utforsket Assia Djebar algeriske kvinners historie og la langue comme butin de guerre i L'Amour, la fantasia, mens Tahar Ben Jelloun integrerte den muntlige halqa. I Frankrike tematiserer la littérature beur andregenerasjons innvandreres liv mellom kulturer. Nøkkeltemaer: tospråklighet, muntlig tradisjon i romanform og identitet mellom kulturer.