8.3 Språkfilosofi | Filosofi og etikk

Tenker du på norsk?

Når du tenker en tanke -- former du den i ord? Og hvis du ikke hadde hatt ord for noe, kunne du tenkt det i det hele tatt? Begrenser språket hva vi kan tenke, eller bare hvordan vi uttrykker det? Dette er noen av de fascinerende spørsmålene i språkfilosofien, som utforsker forholdet mellom språk og virkelighet.

Språk er ikke bare et verktøy for kommunikasjon -- det former hvordan vi oppfatter og organiserer virkeligheten. Noen filosofer hevder til og med at mange filosofiske problemer egentlig er misforståelser om språk. I dette kapittelet skal vi møte Ludwig Wittgenstein, som forandret mening på et grunnleggende vis, undersøke hvordan ord får betydning, og se på hvordan språket både kan forme tanken vår og faktisk gjøre ting i verden.

Wittgenstein og mening

Ludwig Wittgenstein (1889--1951) dominerer moderne språkfilosofi -- og han gjorde det på to vidt forskjellige måter. Tidlig Wittgenstein, i Tractatus Logico-Philosophicus (1921), mente at språkets formål er å avbilde virkeligheten: setninger er bilder av fakta i verden. Det som kan sies, kan sies klart, og det man ikke kan snakke om, må man tie om. Filosofiske problemer oppstår når vi misbruker språket. Sen Wittgenstein, i Philosophical Investigations (1953), snudde dette på hodet: mening er ikke fast, men avhenger av bruk. Språk er en form for handling -- et «språkspill». Ord får mening fra hvordan de brukes i livet vårt, og det finnes mange språkspill, ikke én universell logikk. Å gi ordrer, beskrive ting, fortelle historier, spøke, be og takke er alle ulike språkspill, hver med sine egne regler.

Men hvordan får ord egentlig mening? Referanse-teorien sier at ord refererer til ting i verden -- «katt» betyr katter fordi det refererer til katter. Men hva med ord som «ingenting», «mulig» eller «jeg»? Bruksteorien sier i stedet at mening er bruk. Et viktig skille er mellom ekstensjon (objektene ordet refererer til -- alle katter) og intensjon (begrepets mening eller kriterier -- noe som er et pattedyr, jager mus). Freges berømte eksempel illustrerer poenget: «morgenstjernen» og «aftenstjernen» refererer begge til Venus, men har ulik mening. Derfor er «morgenstjernen er aftenstjernen» informativ, mens «morgenstjernen er morgenstjernen» ikke er det.

📝Oppgave Quiz 1

Språk som tanke og handling

Sapir-Whorf-hypotesen (språklig relativitet) hevder at språket vi snakker, påvirker hvordan vi tenker og oppfatter verden. I sin sterke versjon (språklig determinisme) sier den at språket bestemmer tanken -- vi kan ikke tenke tanker språket ikke gir rom for. Denne versjonen kritiseres som overdrevet, siden vi jo kan lære nye språk og begreper. I sin svake versjon sier den at språket påvirker tanken og gjør noen tanker lettere enn andre. Empiriske funn peker i den retningen: språk med få fargeord kan påvirke fargekategorisering, og noen språk bruker absolutte himmelretninger i stedet for «venstre/høyre». Gresk har for eksempel to ord for tid -- chronos (lineær klokketid) og kairos (det rette øyeblikket) -- mens norsk bare har «tid». Påvirker dette hvordan vi opplever tid? Hvis språk former tanke, er vår virkelighetsoppfatning delvis språklig konstruert, noe som reiser store spørsmål om objektiv kunnskap.

Språk gjør også ting. J.L. Austin (1911--1960) introduserte ideen om talehandlinger -- at språk ikke bare beskriver, men utfører handlinger. Performative ytringer utfører noe i stedet for å beskrive: «Jeg lover å komme» (utfører et løfte), «Jeg erklærer dere mann og kone» (utfører en vigsel). Austin skiller mellom tre dimensjoner: den lokusjonære akten (selve ytringen), den illokusjonære akten (handlingen som utføres -- å love, befale, advare) og den perlokusjonære akten (effekten på tilhøreren -- å overtale, skremme, glede). Performativer kan «feile» hvis betingelsene ikke er oppfylt -- en tilfeldig person kan ikke vie folk uten myndighet til det. Innsikten er at språk ikke er passivt beskrivende, men aktivt handlende, og at sosiale institusjoner og relasjoner skapes gjennom språklige handlinger.

📝Oppgave Quiz 2

Oppsummering

Språkfilosofi utforsker forholdet mellom språk og virkelighet. Wittgenstein hadde to filosofier: den tidlige så språk som avbildning av virkeligheten, mens den sene så mening som bruk -- språk som «språkspill» med egne regler. Ord får mening enten ved å referere til ting eller ved hvordan de brukes, og vi skiller mellom ekstensjon (objektene) og intensjon (meningen), illustrert ved Freges morgenstjerne og aftenstjerne.

Sapir-Whorf-hypotesen hevder at språket påvirker tanken -- i sterk versjon bestemmer det tanken, i svak versjon gjør det noen tanker lettere. Austins talehandlinger viser at språk ikke bare beskriver, men utfører handlinger, som når vi lover eller vier noen, med en lokusjonær, illokusjonær og perlokusjonær dimensjon. Språk er dermed både frigjørende og begrensende -- og å forstå hvordan det fungerer, gjør oss friere til å bruke det.