6.5 Mening og meningsløshet

Det største spørsmålet

Hva er egentlig poenget med det hele? Hvorfor eksisterer vi? Spørsmålet om livets mening er kanskje filosofiens mest grunnleggende, og det har plaget menneskeheten i årtusener. Eksistensialismen og absurdismen, som vi nettopp har møtt, gir ulike svar -- men begge tar problemet på dypeste alvor.

I dette kapittelet skal vi se på ulike posisjoner i dette landskapet: nihilismen som hevder at ingenting betyr noe, eksistensialismens idé om at vi selv kan skape mening, og Viktor Frankls logoterapi -- en tenkning født ut av erfaringer fra de mørkeste stedene et menneske kan havne. Underveis skal vi presentere posisjonene balansert, for dette er spørsmål der mennesker med ulike livssyn svarer forskjellig.

Nihilismen og «Gud er død»

Nihilisme er læren om at ingenting har iboende mening eller verdi. Ordet kommer fra latin nihil, som betyr «intet». Nihilisten hevder at det ikke finnes noen objektiv mening, ingen absolutte verdier, ingen universell moral -- at alt i bunn og grunn er meningsløst. Friedrich Nietzsche populariserte denne tanken med sin berømte proklamasjon: «Gud er død.»

Når Nietzsche sier dette, mener han ikke at en bokstavelig Gud har dødd, men at den tradisjonelle kilden til mening -- religion, absolutte verdier, kosmisk orden -- er blitt utenkelig for mange moderne mennesker. Dette fører til en krise: hva skal vi bygge livene våre på nå? Nietzsche så nihilismen som både en fare og en mulighet. Faren er at vi kan falle i lammende fortvilelse; muligheten er at vi kan skape nye verdier. Tenk på mange unge i dag som vokser opp uten religiøs tro, uten tro på store ideologier, og med skepsis til alle «store fortellinger». Når alt kan dekonstrueres og alt er relativt, kan det melde seg en følelse av tomhet: hvis ingenting egentlig betyr noe, hvorfor bry seg? Det er nihilismens fare -- en lammende likegyldighet. Vi understreker at dette er én posisjon blant flere; den beskriver en utfordring mange kjenner på, men er ikke en konklusjon alle deler.

Skapt mening og Frankls logoterapi

Eksistensialismen tilbyr et alternativ til nihilismen. Selv om det ikke finnes noen objektiv, gitt mening, kan vi skape vår egen subjektive, valgte mening. Sartre, Camus og Kierkegaard er enige om at vi selv må gi livet mening gjennom våre valg og handlinger. Mening er ikke noe vi finner; det er noe vi skaper. På denne måten unngår eksistensialismen nihilismens lammelse uten å late som om universet leverer mening gratis.

Den østerrikske psykiateren Viktor Frankl (1905--1997) gir oss et tredje, gripende perspektiv. Frankl overlevde konsentrasjonsleirer under Holocaust, og erfaringene førte ham til å utvikle logoterapien -- en psykoterapeutisk retning bygget på søken etter mening. Frankl mente at menneskets dypeste drift verken er etter nytelse (slik Freud hevdet) eller makt (slik Adler hevdet), men etter mening. I boken Menneskets søken etter mening (1946) beskriver han hvordan fanger som hadde en grunn til å leve -- en kjær å vende tilbake til, et verk å fullføre, en tro å holde fast ved -- hadde bedre overlevelsessjanse enn de som mistet håpet. Han forteller om en fange som hadde besluttet å gi opp; da Frankl spurte «Hva venter på deg etter krigen?», svarte fangen «Barna mine». Ved å minne ham om at livet hans hadde mening, fikk Frankl ham til å holde ut.

Frankl beskriver tre hovedveier til mening: gjennom arbeid eller skapende virksomhet (å bidra med noe til verden), gjennom kjærlighet og relasjoner (å oppleve noe eller noen dypt), og gjennom holdningen til uunngåelig lidelse (å finne mening selv i det verste). Selv under de mest ekstreme forhold kan mennesket velge sin holdning -- det er logoterapiens kjernebudskap.

Oppsummering

Spørsmålet om livets mening kan ikke løses én gang for alle, men det kan leves. Nihilismen hevder at ingenting har iboende mening, og Nietzsches «Gud er død» peker på at den tradisjonelle meningskilden er blitt utenkelig for mange -- en utfordring som både er en fare (fortvilelse) og en mulighet (nye verdier). Eksistensialismen svarer at vi selv kan skape vår egen subjektive mening gjennom valg og handlinger.

Viktor Frankls logoterapi, født ut av erfaringer fra konsentrasjonsleirene, hevder at menneskets dypeste drift er søken etter mening, og at vi finner den gjennom tre veier: skapende virksomhet, kjærlighet og relasjoner, og holdningen vi velger til uunngåelig lidelse. Enten vi velger eksistensialismens skapte mening, absurdismens opprør eller Frankls søken, står vi overfor det samme: ingen annen kan gi oss mening -- vi må skape den selv. Posisjonene er presentert balansert, for dette er spørsmål der ulike livssyn svarer forskjellig.