6.2 Kierkegaard – angst og valg

Filosofen som satte den enkelte først

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813--1855) regnes som eksistensialismens far, selv om han levde lenge før selve begrepet ble brukt. Mens mye filosofi på hans tid handlet om store, abstrakte systemer, var Kierkegaard dypt opptatt av noe helt annet: hva det vil si å være et eksisterende individ, i motsetning til bare å være en del av en abstrakt masse. For ham var subjektiviteten sannheten -- det var i den enkeltes indre liv at meningen lå.

Dette gjør Kierkegaard overraskende aktuell. Han stilte spørsmål om valg, angst og mening som unge mennesker fortsatt kjenner på i dag. I dette kapittelet skal vi følge hans tanker om de tre måtene mennesket kan leve på, om den særegne angsten som følger frihet, og om det dristige spranget han kalte troens sprang.

Tre måter å leve på

Kierkegaard beskrev tre eksistensielle stadier som mennesket kan leve i: det estetiske, det etiske og det religiøse stadiet. Hvert stadium representerer en livsholdning -- en hel måte å eksistere på.

Det estetiske stadiet handler om å leve for øyeblikkets nytelse, søke nye opplevelser og unngå kjedsomhet. Her lever man i et jag etter stimuli, men ender ofte i tomhet og fortvilelse fordi nytelsen alltid er flyktig. Kierkegaard bruker forføreren Don Juan som symbol på dette stadiet -- jakten på stadig nye erobringer. Det etiske stadiet innebærer å ta ansvar, forplikte seg til verdier og lover, og leve moralsk. Her anerkjenner man plikter overfor andre og seg selv; man lever ikke lenger bare for nytelsen, men for det gode. Sokrates, filosofen som lever for sannhet og plikt, er symbolet. Det religiøse stadiet er det høyeste, der mennesket står i et personlig, subjektivt forhold til Gud. Her går man utover det rasjonelle og det etiske og tar et «troens sprang» -- et valg som ikke kan begrunnes rasjonelt, men bare leves i tro. Abraham, som var villig til å ofre sin egen sønn for Gud, er Kierkegaards symbol på dette.

Vi presenterer disse stadiene deskriptivt -- som Kierkegaards beskrivelse av ulike livsholdninger, ikke som en fasit for hvordan man bør leve. Det religiøse stadiet er knyttet til Kierkegaards egen kristne tro, og andre livssyn vil vurdere det forskjellig. Poenget er å forstå hans tenkning om hvordan mennesker faktisk forholder seg til tilværelsen.

Frihetens svimmelhet

Angstbegrepet er helt sentralt hos Kierkegaard. I verket Begrebet Angest (1844) beskriver han angst som «frihetens svimmelhet». Tenk deg at du ser ned i mulighetenes avgrunn -- alle valgene du kan ta, alle retningene livet kan gå i. Da kan du bli grepet av en svimlende følelse. Angsten oppstår fordi vi vet at vi må velge, men ikke vet hva som er riktig.

Kierkegaard skiller skarpt mellom frykt og angst. Frykt rettes mot noe konkret -- en farlig situasjon, et bestemt objekt. Angst er derimot retningsløs og handler om selve tilværelsens åpenhet. Et godt bilde er å stå på kanten av et stup. Du kjenner ikke frykt for å falle, for du kan holde deg borte fra kanten. Men du kjenner angst for muligheten til å kaste deg utfor -- for at du faktisk kunne hoppe, at du har friheten til å ta et ødeleggende valg. Det er frihetens svimmelhet. Den som flykter fra denne angsten, flykter samtidig fra seg selv og sin egen frihet.

Det religiøse stadiet krever det Kierkegaard kaller troens sprang. Dette er et valg som går utover rasjonaliteten, utover bevis og argumenter. Tro kan ikke begrunnes logisk -- den må leves. For Kierkegaard var Abraham, som var villig til å ofre Isak, det ultimate eksempelet: et paradoksalt, men dypt personlig forhold til Gud. Kierkegaards filosofi er på denne måten en påminnelse om at livet ikke kan leves «teoretisk». Vi må velge, vi må forplikte oss, og vi må leve med usikkerheten. Angsten er ikke noe vi skal bli kvitt, men noe vi må anerkjenne som en del av vår frihet -- bare da kan vi leve autentisk.

Oppsummering

Søren Kierkegaard regnes som eksistensialismens far. Han var opptatt av det eksisterende individet og mente at sannheten ligger i den enkeltes indre liv. Han beskrev tre stadier mennesket kan leve i: det estetiske (nytelse, Don Juan), det etiske (ansvar og moral, Sokrates) og det religiøse (forholdet til Gud, Abraham) -- presentert deskriptivt som ulike livsholdninger.

Sentralt står angsten, som han kalte «frihetens svimmelhet». Han skilte mellom frykt, som rettes mot noe konkret, og angst, som er retningsløs og handler om tilværelsens åpenhet. Det religiøse stadiet krever et troens sprang -- et valg som går utover rasjonaliteten og må leves i tro. Kierkegaards budskap er at livet ikke kan leves teoretisk: vi må velge, forplikte oss og anerkjenne angsten som en del av friheten vår.