5.1 Rettferdighet og staten

Hvorfor skal noen få bestemme over deg?

Tenk over det et øyeblikk: hvorfor må du følge lover du aldri har sagt ja til? Hva gir egentlig noen mennesker rett til å styre over andre, kreve inn skatt og straffe dem som bryter reglene? Dette er grunnleggende spørsmål i politisk filosofi, og ulike tenkere har gitt svært forskjellige svar.

I dette kapittelet møter vi tre tenkere som alle forsøkte å forankre statens legitimitet i en slags samfunnskontrakt -- en avtale, virkelig eller tenkt, mellom folket og makthaverne. Vi skal se Hobbes' dystre naturtilstand, Lockes naturlige rettigheter og Rousseaus allmennvilje. For å forstå dem trenger vi noen nøkkelbegreper: naturtilstanden er en tenkt tilstand før staten finnes, suverenitet er den høyeste makten i samfunnet, og legitimitet er statens rett til å utøve makt -- uten den er staten bare basert på tvang.

Hobbes: kaos krever en sterk stat

Den engelske filosofen Thomas Hobbes (1588--1679) levde i en tid preget av borgerkrig og kaos, og det farget hele hans tenkning. Svaret hans på spørsmålet om statens legitimitet var radikalt: uten en sterk stat ville menneskene leve i en naturtilstand preget av «alles krig mot alle» (bellum omnium contra omnes).

I naturtilstanden har alle mennesker en naturlig rett til alt -- men nettopp derfor kan ingen være trygge. Livet blir, i Hobbes' berømte formulering, «ensomt, fattig, motbydelig, brutalt og kort». For å unnslippe dette helvetet inngår menneskene en samfunnskontrakt: de overgir all sin makt til en suveren hersker, en Leviathan, som til gjengjeld gir dem sikkerhet og orden. Hobbes' teori legitimerer dermed en sterk, nesten absolutt stat. Så lenge suverenen kan beskytte sine undersåtter, har han ubegrenset makt. Frihet defineres hos Hobbes negativt -- som fravær av ytre hindringer. For Hobbes er kaos verre enn nesten alt annet, og derfor er en mektig stat verdt nesten enhver pris.

Locke og Rousseau: rettigheter og folkets vilje

John Locke (1632--1704) var også engelsk, men hans politiske filosofi står i sterk kontrast til Hobbes. Der Hobbes så naturtilstanden som et inferno, beskrev Locke den som relativt fredelig: menneskene har naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom som eksisterer før staten. Statens oppgave er ikke å redde oss fra kaos, men å beskytte disse medfødte rettighetene. Samfunnskontrakten hos Locke handler om at folket gir staten begrenset makt for å sikre rettighetene. Og dersom staten bryter kontrakten -- blir tyrannisk eller slutter å beskytte rettighetene -- har folket rett til opprør. Lockes tanker om begrenset statsmakt ble grunnleggende for liberalismen og inspirerte både den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjon.

Den sveitsisk-franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712--1778) tilførte en ny dimensjon. Han var dypt kritisk til samtidens ulikhet og skrev de berømte ordene: «Mennesket er født fritt, men ligger overalt i lenker.» Rousseaus løsning var allmennviljen (volonté générale) -- ikke summen av alle individuelle ønsker, men det som er til det felles beste. Når folket styres av allmennviljen, er de egentlig mest frie, fordi de da følger sin sanne, rasjonelle vilje. Rousseau så staten som uttrykk for folkesuverenitet: folket selv er suverenen. Tankene hans inspirerte demokratiske revolusjoner, men er også kritisert for å kunne legitimere tyranni i «folkets» navn -- for hvem bestemmer egentlig hva allmennviljen er?

Kritikken av kontrakten

Samtlige samfunnskontraktteorier møter grunnleggende innvendinger, og det er viktig å se dem klart. Den skotske filosofen David Hume påpekte at det aldri har funnet sted noen faktisk kontrakt -- de fleste av oss er født inn i et samfunn uten å ha samtykket til noe som helst. Hvordan kan vi da være bundet av en avtale ingen har inngått?

Feministiske filosofer har vist at de klassiske kontraktteoriene forutsatte at kontrakten ble inngått av menn, mens kvinner ble ekskludert fra politisk deltakelse. Carole Pateman snakker om en «seksuell kontrakt» som lå skjult under samfunnskontrakten. Marxister har på sin side kritisert at kontraktteoriene presenterer borgerskapets interesser som universelle: staten beskytter først og fremst eiendomsretten, ikke alle menneskers frihet.

Likevel skal vi ikke avskrive teorien. Et vanlig forsvar er at kontrakten ikke er ment som en historisk hendelse, men som en normativ modell -- den viser hva det ville vært rimelig å samtykke til, og kan dermed fortsatt fungere som en rettferdiggjøring av statens makt. Den grunnleggende ideen -- at statens legitimitet må forankres i folkets samtykke -- står helt sentralt i moderne demokrati. Og når vi sammenligner de tre tenkerne, ser vi at Rousseau og Locke gir de sterkeste argumentene for folkestyre, mens Hobbes' valg av sikkerhet over frihet fortsatt dukker opp i kriser som krig og pandemi.

Oppsummering

Samfunnskontraktteorien forankrer statens legitimitet i en avtale -- virkelig eller tenkt -- mellom folket og makthaverne. Hobbes så naturtilstanden som «alles krig mot alle» og legitimerte derfor en sterk, nesten absolutt stat (Leviathan) som gir sikkerhet. Locke så menneskene som bærere av naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom, og mente staten skal ha begrenset makt for å beskytte disse -- bryter den kontrakten, har folket opprørsrett. Rousseau plasserte suvereniteten hos folket selv gjennom allmennviljen, det som er til det felles beste.

Teorien møter kritikk: Hume påpekte at ingen faktisk kontrakt finnes, feminister at kvinner ble ekskludert, og marxister at den tjener borgerskapets interesser. Men forstått som en normativ modell -- hva det ville vært rimelig å samtykke til -- står ideen om at statens makt må hvile på folkets samtykke fortsatt sentralt i moderne demokrati.