2.1 Platon — Menon, Faidon og idélæren

Menons utfordring har form av et dilemma med to horn: enten kjenner du allerede det du leter etter, eller så gjør du det ikke. a) Kjenner du det, trenger du ikke lete — du har det jo alt. b) Kjenner du det ikke, kan du ikke lete — for du vet ikke hva du skal se etter, og du ville ikke kjenne det igjen om du snublet over det. I begge tilfeller er søken etter kunnskap umulig. Paradokset er ikke ment som en spissfindighet: det tvinger fram spørsmålet om hvordan læring overhodet kan skje, og det er dette spørsmålet gjenerindringslæren skal svare på.

Platons svar på Menons paradoks: det vi kaller læring, er egentlig gjenerindring (gresk anamnesis) — sjelens gjenkalling av kunnskap den allerede har fra før. Sjelen har (ifølge Platon) eksistert før kroppen og har da vært i berøring med de evige sannhetene; å lære er å hente denne kunnskapen fram igjen. Dette oppløser paradokset: vi er verken helt uvitende (så vi kan kjenne svaret igjen) eller ferdig vitende (så søken har mening). Merk: gjenerindring er ikke det samme som vanlig hukommelse om fortidige hendelser — det gjelder tidløse sannheter, ikke minner om det som har skjedd deg.

Tekstens eget belegg for gjenerindringen. Sokrates tar en ulært slavegutt som aldri har lært geometri, og stiller ham en rekke spørsmål om hvordan man dobler arealet av et kvadrat. Uten å bli fortalt svaret finner gutten det til slutt selv, kun ledet av Sokrates' spørsmål. Poenget er at Sokrates ikke overfører kunnskap, men lokker fram en innsikt gutten på et vis alt bar med seg. Eksemplet skal vise at kunnskapen kom innenfra, ikke utenfra — altså at den ble gjenerindret. Funksjonen er avgjørende: slavegutten er ikke en illustrasjon ved siden av argumentet, men selve beviset for at læring er gjenerindring.

Platons lære om at det bak sansetingene finnes evige, uforanderlige ideer — «det skjønne selv», «det gode selv», «det like selv». Ideene er de fullkomne forbildene som sansetingene bare er ufullkomne etterligninger av. En vakker blomst visner og er bare delvis vakker; det skjønne selv er alltid og fullkomment skjønt. Ideene er ikke tanker i noens hode — de eksisterer selvstendig, uavhengig av om noen tenker på dem, og de er tilgjengelige for fornuften, ikke for sansene. Sentralt poeng: for Platon er ideene mer virkelige enn sansetingene, fordi de er stabile og fullkomne der sansetingene er skiftende og mangelfulle.

Forholdet mellom en sanseting og ideen: en enkeltting er skjønn ved å ha del i det skjønne selv. En vakker rose er ikke skjønnheten selv, men «deltar» i ideen om det skjønne og får sin skjønnhet derfra. Delaktigheten forklarer hvorfor mange ulike ting kan være skjønne på én gang: de har alle del i den ene ideen. Begrepet svarer på et press: hvis ideene er atskilt fra sansetingene, hvordan henger de to sammen? Platons svar er delaktighet — men hvordan delaktigheten fungerer, er noe Platon selv strever med, og et naturlig drøftingspunkt.

Faidons argument for at vi har kunnskap om ideene før sanseerfaringen. Vi ser to pinner og dømmer dem som «like» — men ingen to sansbare ting er fullkomment like; det finnes alltid en liten forskjell. Likevel bedømmer vi dem opp mot en målestokk: det like selv, den fullkomne likheten. Den målestokken kan sansene aldri ha gitt oss, siden alt sansbart er ufullkomment likt. Altså må vi ha hatt kunnskap om det like selv før vi begynte å sanse — vi bringer den med oss. Dette er Faidons kobling tilbake til gjenerindringen: forhåndsvitenen om ideene er nettopp det sjelen gjenerindrer.

Den logiske strukturen i Menons paradoks: a) kjenner du det du søker, er søken overflødig; b) kjenner du det ikke, er søken umulig. Fordi enhver ting enten er kjent eller ukjent, ser søken ut til å være umulig uansett. Å sette opp begge hornene skarpt er det som gjør redegjørelsen presis — ett horn alene er ikke paradokset.

Gjenerindring (anamnesis) må ikke forveksles med vanlig hukommelse. Hukommelse gjelder minner om hendelser du selv har opplevd; gjenerindring gjelder tidløse sannheter (geometri, ideene) som sjelen kjente før kroppen. Slavegutten «husker» ikke en geometritime — han henter fram en nødvendig sannhet han aldri fikk undervisning i. Å blande de to er en typisk presisjonsfeil.

Slavegutt-eksemplet har funksjonen bevis i argumentet: fordi gutten finner en geometrisk sannhet uten undervisning, sluttes det at kunnskapen kom innenfra, altså ble gjenerindret. Å gjengi scenen uten denne slutningen er å behandle beviset som en anekdote (feil #7). Nøkkelspørsmålet i en S2-oppgave er: hva viser scenen?

Ideene eksisterer uavhengig av om noen tenker dem — «det skjønne selv» ville vært skjønt om ingen fantes. De er ikke mentale forestillinger, men objekter for fornuften. Å gjøre ideene til «tanker i hodet» er feil #6 i Platon-stoffet; det river bort nettopp det som gjør dem til den stabile virkeligheten kunnskapen retter seg mot.

En sanseting er skjønn ved å ha del i det skjønne selv — den «låner» egenskapen fra ideen. Delaktighet forklarer hvordan de atskilte ideene henger sammen med den sanselige verden, og hvorfor mange ting kan dele én egenskap. Men hvordan delaktighet fungerer, er noe Platon selv strever med — et naturlig drøftingspunkt og et springbrett til Aristoteles' innvending om at formene heller er i tingene.

Argumentet for at vi kjenner ideene før sanseerfaringen: vi dømmer sansbare ting som «like» opp mot en fullkommen likhet sansene aldri leverte, altså må vi ha hatt målestokken på forhånd. Dette binder Faidons idélære sammen med Menons gjenerindring — forhåndsvitenen er det sjelen gjenerindrer.

For Platon er kunnskapens kilde fornuften og sjelens gjenerindring, ikke sansene. Sansene gir bare det skiftende og ufullkomne; sikker kunnskap gjelder de evige ideene og nås med tanken. Dette er Platons plass på kunnskapsaksen — og det direkte kontrastpunktet mot Aristoteles (kap. 2.2), som lar kunnskap begynne i erfaringen.

Et A-grep: hold de to dialogenes spørsmål fra hverandre. Menon svarer på hvordan kunnskap er mulig — ved gjenerindring. Faidon svarer på hva kunnskapen er om — ideene. De henger sammen via forhåndsvitenen: det sjelen gjenerindrer, er nettopp ideene. Å vise både skillet og sammenhengen demonstrerer oversikten sensor premierer.

Den sterkeste innvendingen mot gjenerindringslæren: den forklarer denne læringen ved en tidligere kunnskap, men hvordan fikk sjelen kunnskapen først? Truer med uendelig regress. Platons forsvar er at sjelens berøring med ideene ikke er en ervervelse i tid, men noe evig — men det kjøper løsningen ved å forutsette en preeksisterende sjel. En sentral S4-ressurs.

Innvendingen som forbereder Aristoteles-kontrasten: vi trenger ikke en egen idéverden for å forklare begreper som «likhet» eller «skjønnhet». Vi danner dem ved abstraksjon fra mange erfaringer. Stridspunktet er om abstraksjon fra det ufullkomne kan gi en fullkommen standard, eller om standarden må komme forut for erfaringen slik Platon hevder.

Platons dialog om hva dyd er, som underveis reiser det store spørsmålet om hvordan læring er mulig. Her fremsettes Menons paradoks og gjenerindringslæren, og slavegutt-eksemplet gis som belegg. På eksamen er «Menon» kunnskapsdelens (a)-tekst når temaet er læring og gjenerindring; du bygger på den uten å sitere den ordrett.

Platons dialog om sjelens udødelighet, der idélæren utvikles fullt ut. Her møter du ideene som evige forbilder, delaktighet og argumentet fra det like. På eksamen er «Faidon» primærteksten når temaet er ideene og virkelighetssynet; den knyttes ofte sammen med «Menon» i Platon-triaden (sammen med «Forsvarstalen»).

For Platon er ideene mer virkelige enn sansetingene, ikke mindre. Sansetingene oppstår og forgår og er bare ufullkomne etterligninger; ideene er evige, uforanderlige og fullkomne. Denne rangordningen — det stabile og fullkomne som mest virkelig — er grunnen til at kunnskap for Platon gjelder ideene, mens sansetingene bare gir meninger og inntrykk.

Forutsetningen som bærer gjenerindringen: sjelen har eksistert før den kom inn i kroppen, og har i den tilstanden vært i berøring med ideene. Derfor kan den «minnes» dem. Denne antakelsen er både gjenerindringens styrke (den forklarer forhåndsvitenen) og dens mest omstridte punkt (den forutsetter en udødelig sjel man ikke uten videre godtar).

Platon skiller sikker kunnskap fra ren mening. Kunnskap gjelder det stabile og evige — ideene — og nås med fornuften. Mening gjelder den skiftende sanseverdenen og kan være tilfeldig riktig uten å være forankret. Slavegutten går fra mening (tilfeldige svar) til noe fastere når han ser hvorfor svaret må stemme. Skillet forklarer hvorfor sanseerfaring alene ikke gir kunnskap for Platon.

Nøkkelen til hvordan gjenerindringen oppløser paradokset: sjelen kjenner sannheten latent (den ligger der, men ikke fremme i bevisstheten). Da er søken verken overflødig — kunnskapen er ikke tilgjengelig ennå — eller umulig — sjelen kan kjenne svaret igjen når det dukker opp. Mellomtilstanden mellom full viten og full uvitenhet er selve svaret på Menons dilemma.

Det faste sammenligningsparet, som bygges ut i kapittel 2.2: hos Platon finnes formene (ideene) i en egen, atskilt virkelighet, og kunnskap er sjelens gjenerindring av dem. Hos Aristoteles er formene i tingene selv, og kunnskap begynner i erfaringen og undersøkelsen av naturen. Kontrasten går altså både på virkelighet (atskilt idéverden vs. form i tingene) og kunnskapskilde (gjenerindring vs. erfaring).

Rekonstruér Platon-argumentet i denne rekkefølgen: (1) Menons paradoks (læring ser umulig ut) → (2) gjenerindringen som svar (læring er gjenkalling) → (3) slavegutten som belegg (gutten finner svaret uten undervisning) → (4) forhåndsvitenen om det like (vi kjenner målestokken forut for sansene) → (5) idélæren (det sjelen gjenerindrer, er de evige ideene). Å treffe strukturen, ikke bare bitene hver for seg, er det S1-håndverket krever.