9.3 Behaviorisme og mentalisme — og retorikkens fem faser
De to grunnsynene på hva språkkunnskap er, og en kort oversikt over talerens fem arbeidsfaser i klassisk retorikk.
- Grunnsynene: behaviorisme mot mentalisme står i 1 av 6 terminer og utgjør 1 av 45 spørsmål. Spørsmålet er fra H2021, altså så sent at temaet ikke kan regnes som ute.
- Retorikken: talerens fem faser står i 1 av 6 terminer og utgjør 1 av 45 spørsmål, fra H2018. Retorikken er sannsynligvis på vei ut: én forekomst mot fire terminer uten. Men én forekomst mot fire fravær er ikke nok til å erklære et tema utfaset når hele grunnlaget er seks terminer med ni års hull i serien — og H2025 viste at emnet kan innføre helt nye former.
- Sjangeren for begge: redegjørelsesoppgaven (RED) i kortform. Grunnsynene ber om en kontrast punkt for punkt; retorikken ber om en huskeliste med én setning per fase.
- Det som trekker: å behandle det ene grunnsynet grundig og hoppe over det andre, og å levere fire av de fem fasene.
Prioritet: bør kjenne til. Det betyr færre minutter enn strukturfagene får — aldri at stoffet kan utelates. Kommer spørsmålet, er det billig å svare godt på, og dyrt å ikke ha hørt om.
Forkunnskaper
kap. 0.2. Kapitlet kan ellers leses uten annen forkunnskap — det bygger ikke på noe av apparatet fra strukturfagene.
Fra kap. 0.2: i en redegjørelsesoppgave er det fire ting som gjør svaret fullstendig. Du avgrenser hva spørsmålet gjelder, du definerer presist, du setter definisjonen opp mot kontrastbegrepet, og du presiserer ett grensetilfelle.
Fra kap. 0.2 også: begge deler av et begrepspar skal behandles. Ber oppgaven om kontrasten mellom to syn, er et grundig svar om det ene og en bisetning om det andre et halvt svar, uansett hvor god halvparten er.
Hvordan lærer et barn å snakke? (~5 min)
Et barn på to år sier jeg gådde hjem. Ingen voksen har sagt det. Barnet kan umulig ha hørt formen og gjentatt den — den finnes ikke i språket rundt det.
Likevel er formen ikke tilfeldig. Den følger et mønster: bade blir badet, spare blir sparte, altså blir gå til gådde. Barnet har ikke kopiert en form; det har trukket en regel og brukt den på et verb som ikke følger regelen.
Hva som er den beste forklaringen på nettopp dette, er hele striden i første halvdel av kapitlet. Det ene synet sier at språk læres som andre vaner læres, gjennom det barnet hører og får respons på. Det andre sier at barnet må komme utstyrt med noe på forhånd, siden det produserer former det aldri har hørt.
Synet er tilbakeholdent med å forklare noe med indre, uobserverbare størrelser. Det som kan studeres, er det som skjer utenfor: hva barnet hører, hva det sier, og hva som følger etterpå.
Distinksjonen mot mentalismen: behaviorismen plasserer forklaringen i omgivelsene og i erfaringen. Mentalismen plasserer den i den lærende selv, i en kapasitet som er der før erfaringen begynner.
En stimulus er noe i omgivelsene som utløser en reaksjon: et ord barnet hører, et objekt som blir pekt på, en situasjon som gjentar seg.
I den behavioristiske forklaringen er stimulus startpunktet. Uten noe som setter i gang atferden, er det ingenting å forsterke.
Distinksjonen mot respons: stimulus kommer fra omgivelsene og går inn, responsen kommer fra den lærende og går ut. Rekkefølgen er en del av modellen, ikke en tilfeldighet i framstillingen.
En respons er atferden som følger på stimulusen — i språktilfellet den ytringen barnet faktisk produserer.
Eksempel: en voksen holder opp et glass melk og sier melk. Barnet sier melk. Ytringen er responsen.
Distinksjonen mot forsterkning: responsen er det den lærende gjør. Forsterkningen er det som skjer etterpå, og som avgjør om responsen kommer igjen.
Negativ konsekvens, eller ingen konsekvens i det hele tatt, gjør motsatt: responsen svekkes og forsvinner over tid.
Distinksjonen mot ren gjentakelse: gjentakelse alene forklarer ikke hvorfor noen former overlever og andre ikke. Forsterkningen er selve seleksjonsmekanismen i modellen — den forklarer hvorfor atferden formes i én bestemt retning.
Sammen utgjør de behaviorismens svar på hvordan et helt språk kan bygges opp fra bunnen: nok input, nok gjentakelse og nok forsterkning gir til slutt et system av innarbeidede vaner.
Distinksjonen mot regeldanning: imitasjon forklarer at barnet sier det det har hørt. Den forklarer ikke at barnet sier noe det aldri har hørt. Nettopp der møter modellen sin største motstand.
En treåring sier jeg gådde hjem og to fotter. Ingen av formene finnes i språket rundt barnet.
Hvordan ville en behavioristisk forklaring håndtere dette, og hva er det den ikke får til?
Hvor den kommer til kort. Formene i oppgaven er ikke imitert, for de finnes ikke i barnets omgivelser. De er heller ikke tilfeldige, for de følger språkets vanligste mønstre. En modell som forklarer læring med gjentakelse av det man har hørt, har ingen naturlig plass til former ingen har sagt.
Begrunnelsen før konklusjonen, formulert som i et svar: siden formene verken er hørt eller tilfeldige, må barnet ha trukket ut en regel av materialet og brukt den videre. Regeldanning er en indre operasjon, og det er nettopp den typen forklaring behaviorismen setter til side.
Merk at svaret ikke avfeier behaviorismen. Det viser hva den forklarer og hvor grensen går. Et svar som bare sier at behaviorismen er avlegs, har ikke gjort arbeidet oppgaven ber om — kontrasten skal skrives ut, ikke avgjøres.
Forklar behaviorismens syn på språklæring i tre til fire setninger. Bruk begrepene stimulus, respons og forsterkning, og si hva hvert av dem gjør i modellen.
Det andre grunnsynet (~10 min)
Mot behaviorismen står et syn som snur forklaringen: språktilegnelsen går så fort, så likt og så langt utover det barnet faktisk hører, at forklaringen må ligge i barnet selv.
Det er verdt å merke seg at de to synene ikke er uenige om hva barn gjør. De er uenige om hva som må antas for å forklare det.
Barnet møter ikke språket som en tom tavle. Det kommer utstyrt med et apparat for å bygge grammatikk, og det er dette apparatet som gjør at et hvilket som helst friskt barn tilegner seg et hvilket som helst språk i løpet av få år, uten undervisning.
Distinksjonen mot behaviorismen: mentalismen aksepterer forklaringer som viser til indre, uobserverbare størrelser, og regner selve språkevnen som en del av utrustningen. Behaviorismen holder seg til det observerbare og regner språket som resultat av erfaring.
Observasjonene den bygger på: barn tilegner seg språk i omtrent samme rekkefølge og omtrent samme tempo på tvers av svært ulike språk og oppvekstvilkår; de gjør det uten systematisk undervisning; og de gjør det i en alder da de ellers mestrer få andre komplekse ferdigheter.
Distinksjonen mot generell læringsevne: en generell evne til å lære burde gitt like god framgang på andre komplekse oppgaver i samme alder, og burde variert mer med hvor mye øving barnet fikk. Det er akkurat den forventningen som ikke slår til.
Tilegnelsen blir da ikke å bygge en grammatikk fra grunnen av, men å finne ut hvilke av de mulige innstillingene det språket barnet vokser opp med, faktisk bruker.
Distinksjonen mot språklige universalier i typologien: typologien finner mønstre ved å sammenligne mange språk, og formulerer dem som tendenser med unntak. Universalgrammatikken er en påstand om utrustningen hos den enkelte, ikke en oppsummering av observerte språk. De to kan peke mot hverandre, men de er ikke det samme.
Innholdet i argumentet: barnet hører avbrutte setninger, feilstarter og et begrenset utvalg konstruksjoner. Det får sjelden vite hvilke setninger som er umulige. Likevel ender alle opp med å vite at akkurat de setningene ikke går an.
Distinksjonen mot en påstand om at input ikke betyr noe: argumentet sier ikke at erfaring er unødvendig. Det sier at erfaringen ikke er tilstrekkelig alene, og at noe må fylle gapet mellom det som høres og det som kan.
Hvorfor formene er interessante: de kan ikke være imitert, for barnet har ikke hørt dem. De er heller ikke tilfeldige, for de følger språkets mest utbredte mønstre. De viser altså at barnet har trukket ut en regel og anvender den aktivt.
Distinksjonen mot en vanlig feil: en feil er noe som går galt. Overgeneraliseringen går galt på overflaten og riktig i systemet, og den forsvinner av seg selv når unntakene festner seg. Nettopp derfor teller den som belegg for regeldanning.
En kritisk periode er et tidsvindu der tilegnelsen går lett og nesten uten anstrengelse, og etter hvis utløp den blir merkbart tyngre og resultatet sjeldnere blir like fullstendig.
Observasjonen den bygger på: førstespråk tilegnes uten undervisning i tidlig barndom, mens språk lært i voksen alder som regel krever undervisning og innsats, og oftere bærer spor av førstespråket.
Distinksjonen mot en absolutt grense: perioden er beskrevet som en gradvis avtakende letthet, ikke som en dør som smeller igjen på en bestemt bursdag. Voksne lærer språk, og noen lærer dem svært godt.
Hvorfor skillet hører hjemme i denne striden: mentalismen studerer kompetansen og regner performansen som en støyete gjengivelse av den. Behaviorismen holder seg nærmere det observerbare, altså nærmere performansen.
Distinksjonen som er lett å bomme på: at en språkbruker sier noe galt, viser ikke uten videre at han ikke kan regelen. Skillet gir deg et navn på nettopp den forskjellen — og det er et navn som er verdt å ha når du skal argumentere for det ene eller det andre synet.
En oppgave ber deg gjøre rede for forskjellen mellom et behavioristisk og et mentalistisk syn på språk.
Hvordan bygger du svaret, og hva er det som gjør det til noe mer enn to atskilte redegjørelser?
Fire spørsmål som gjør jobben:
Hvor ligger forklaringen? Behaviorismen legger den i omgivelsene og erfaringen. Mentalismen legger den i den lærende, i en kapasitet som er der før erfaringen.
Hva er språkkunnskap? For behaviorismen et sett innarbeidede vaner. For mentalismen et regelsystem, altså kunnskap om hva som er mulig i språket.
Hva er belegget? Behaviorismen peker på at barn lærer det språket de hører, med den uttalen og det ordforrådet omgivelsene har. Mentalismen peker på tempoet, likheten på tvers av språk, og på at barn produserer former de aldri har hørt.
Hva sliter modellen med? Behaviorismen sliter med overgeneraliseringene og med hvor lite retting barn faktisk får. Mentalismen sliter med å gjøre den medfødte utrustningen presis nok til å kunne prøves — og med å gjøre rede for hvor mye variasjon som likevel finnes mellom språk.
Hvorfor akkurat denne formen betaler: oppgaven ber om kontrasten, ikke om to portretter. Fire punkter med begge synene i hvert punkt viser at du har forstått hva de er uenige om. To atskilte avsnitt viser at du kan gjengi to syn, og overlater sammenligningen til leseren.
| Spørsmål | Behaviorisme | Mentalisme |
|---|---|---|
| Hvor ligger forklaringen? | i omgivelsene og erfaringen | i den lærende, som en medfødt kapasitet |
| Hva er språkkunnskap? | innarbeidede vaner | et regelsystem for hva som er mulig |
| Hvordan læres det? | stimulus, respons, forsterkning, gjentakelse | utrustningen settes i gang og fylles ut av det barnet hører |
| Hva er hovedbelegget? | at barn lærer akkurat det språket de hører | tempoet, likheten på tvers, og former ingen har sagt |
| Hva forklares dårlig? | overgeneraliseringer og lite retting | hva utrustningen konkret består i |
Bruk tabellen som disposisjon, ikke som svar. Radene er rekkefølgen; setningene skriver du selv.
Sett behaviorisme og mentalisme opp mot hverandre på tre punkter. For hvert punkt skal begge synene være med, i samme avsnitt.
Skriv omtrent 150 ord, og velg selv hvilke tre punkter du bruker.
En medstudent skriver: «Behaviorismen er tilbakevist, fordi barn sier ting de aldri har hørt.»
a) Hva er riktig i påstanden?
b) Hva er for sterkt sagt, og hvorfor?
c) Skriv om setningen slik at den blir et faglig holdbart utsagn, uten å bli lengre enn tre setninger.
Talerens fem arbeidsfaser (~10 min)
Den klassiske retorikken deler talerens arbeid i fem faser, fra første idé til framføring. Fasene er en huskeliste over hva som må gjøres, i den rekkefølgen det gjøres — ikke et analyseapparat du skal anvende på en tekst.
Hva boka vet om dette temaet: det er dokumentert prøvd én gang, i 1 av 6 terminer, i H2018. Det er hele grunnlaget. Lær de fem fasene med én setning hver, og bruk ikke mer tid enn det.
Faget er normativt der lingvistikken er beskrivende. Lingvistikken spør hvordan språket er innrettet; retorikken spør hva som virker.
Distinksjonen mot pragmatikk: pragmatikken beskriver hvordan ytringer får mening i kontekst, og gjør det uten å ta stilling til om ytringen er vellykket som overtalelse. Retorikken er nettopp opptatt av virkningen, og gir råd.
Den første fasen er å finne ut hva som skal sies: hvilke argumenter, eksempler og opplysninger saken krever, og hva slags publikum de skal virke på.
Her avgjøres innholdet, ikke formen. Fasen svarer på spørsmålet: hva har jeg å si, og hva vil virke på akkurat disse tilhørerne?
Distinksjonen mot neste fase: her samler du stoffet. Rekkefølgen bestemmes senere.
Den andre fasen er å ordne stoffet: hva som kommer først, hva som bygger opp mot hva, og hvor det sterkeste argumentet bør stå.
Fasen svarer på spørsmålet: i hvilken rekkefølge skal dette komme, for at det skal virke?
Distinksjonen mot forrige fase: innholdet er allerede valgt. Her handler alt om struktur — og et godt stoff i dårlig rekkefølge er en av de vanligste svakhetene i en tale.
Den tredje fasen er den språklige utformingen: ordvalg, setningsbygning, bilder og figurer.
Fasen svarer på spørsmålet: hvilke ord skal dette sies med, og hvilken stil passer saken og situasjonen?
Distinksjonen mot de to første fasene: her er både innhold og rekkefølge på plass. Det som gjenstår, er språkdrakten — og det er i denne fasen retorikkens mest kjente virkemidler hører hjemme.
Den fjerde fasen er å lære talen slik at den kan holdes uten å leses opp: å memorere strukturen og de sentrale formuleringene.
Fasen hadde større tyngde i en muntlig kultur enn den har i dag, men den forsvinner ikke — en taler som kjenner disposisjonen sin utenat, kan se på publikum i stedet for på manuset.
Distinksjonen mot framføringen: memoria skjer før taleren står der. Fasen gjelder forberedelsen, ikke selve gjennomføringen.
Den femte fasen er selve framføringen: stemmebruk, tempo, pauser, blikk, kroppsholdning og gester.
Fasen svarer på spørsmålet: hvordan skal dette leveres i rommet, foran disse tilhørerne?
Distinksjonen mot de fire foregående: alle de andre fasene er forberedelse. Denne er den eneste som skjer mens publikum ser på — og den kan løfte eller senke et arbeid som er gjort ferdig i de fire første.
En oppgave ber om talerens fem faser i klassisk retorikk.
Hvor langt skal svaret være, og hva må stå i det?
Klassisk retorikk deler talerens arbeid i fem faser. Først kommer å finne stoffet, altså å avgjøre hvilke argumenter og eksempler saken og publikum krever. Deretter å ordne stoffet, altså å bestemme rekkefølgen og hvor det sterkeste argumentet skal stå. Så kommer den språklige utformingen, med ordvalg, setningsbygning og virkemidler. Den fjerde fasen er å huske talen, slik at den kan holdes uten manus. Den femte er framføringen, med stemme, tempo, pauser og kroppsspråk.
Det som gjør svaret fullstendig: alle fem er med, i riktig rekkefølge, med én setning om hva hver fase går ut på. Ikke mer.
Hvorfor rekkefølgen teller: fasene er en arbeidsgang. Å ordne stoff man ikke har funnet, eller å utforme setninger før man vet rekkefølgen, er ikke bare uvanlig — det er en annen framgangsmåte enn den modellen beskriver. Bytter du om på fasene, har du ikke gjengitt modellen.
Og det som koster mest her: å levere fire av fem. Tell dem før du går videre.
b) Tenk deg at du skal holde et fem minutters innlegg på et allmøte om studiestedets åpningstider. Gi ett konkret eksempel på hva du ville gjort i hver av de fem fasene.
Å gjengi fire av de fem retorikkfasene (feil #7 — å gi færre eksempler enn oppgaven ber om: fem faser betyr fem faser, og memoria er den som oftest ryker, fordi den virker minst aktuell). Tell dem før du går videre til neste oppgave.
Å bruke mer tid på dette stoffet enn frekvensen forsvarer. Begge temaene står i 1 av 6 terminer. Kan du kontrasten på fire punkter og de fem fasene med én setning hver, er du ferdig her.
Å erklære striden avgjort. «Behaviorismen er tilbakevist» går lenger enn stoffet bærer. Skriv hva hvert syn forklarer godt og hva det sliter med, og la uenigheten stå der den står.
Å skrive to portretter i stedet for en kontrast. Et avsnitt om hvert syn er ikke en sammenligning. Kontrasten må stå i teksten, ikke i leserens hode.
Det andre grepet er å si hva hvert syn forklarer godt. De fleste svar forteller hva behaviorismen ikke får til. Få tar med at den forklarer hvorfor et barn lærer akkurat det språket det hører. Å gi motparten det den faktisk klarer, er et tegn på at du vurderer og ikke gjengir.
For retorikken er grepet et annet: hold svaret kort og fullstendig. Fem faser, fem setninger, riktig rekkefølge. Har du plass, legg til én setning om hva modellen er — en arbeidsgang for taleren, ikke et analyseapparat for tekster. Den ene setningen viser at du vet hva du har gjengitt.
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
De to begrepene under trengtes ikke for å svare på oppgavene, men de er de nærmeste nabobegrepene til stoffet i kapitlet, og de dukker opp så ofte i omtale av retorikk og språktilegnelse at det er greit å ha navn på dem.
De tre klassiske overbevisningsmidlene: etos er talerens troverdighet, patos er appellen til tilhørernes følelser, og logos er selve saksargumentasjonen.
Distinksjonen mot de fem fasene: fasene beskriver talerens arbeidsgang, altså hva som gjøres når. Overbevisningsmidlene beskriver hva som virker på publikum, uavhengig av når i arbeidet det ble laget. De to inndelingene svarer på hvert sitt spørsmål, og de skal ikke blandes sammen i et svar.
Hvorfor skillet hører hjemme i denne striden: forskjellen mellom de to er et av hovedargumentene for at noe særskilt skjer tidlig i livet, og den er utgangspunktet for tanken om en kritisk periode.
Distinksjonen som er verdt å holde fast på: ulikheten i utfall er godt dokumentert, mens forklaringen på den er omstridt. Du kan trygt bruke observasjonen; vær varsom med å bruke den som bevis.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.