6.3 Full synonymi som stridsspørsmål: konnotasjon, bruksbetingelser og sosial betydning

Referanseidentitet er en nødvendig betingelse for synonymi. Peker to ord på forskjellige ting, er de ikke synonyme i noen forstand.

Distinksjonen mot synonymi: referanseidentitet er ikke en tilstrekkelig betingelse. Det er hele poenget i dette kapitlet, og det er den påstanden som er dokumentert i den nyeste terminen i arkivet. Et svar som stopper ved «de peker på det samme, altså er de synonyme», har hoppet over det oppgaven faktisk spør om.

Kravet er strengt, og det er meningen at det skal være strengt. Det er derfor full synonymi er sjeldent, og derfor spørsmålet «er dette full synonymi» nesten alltid har svaret nei — med en begrunnelse som er selve svaret.

Distinksjonen mot referanseidentitet: referanseidentitet gjelder bare hva ordene peker på. Full synonymi krever i tillegg at de tre dimensjonene i dette kapitlet er identiske. Å sette likhetstegn mellom de to er hjemlet som en feil i materialet, og det er feil #13 i bokas register.

Dette er den vanlige situasjonen. Hund og bikkje betegner det samme dyret, men skiller på konnotasjon. Spise og fortære betegner den samme handlingen, men skiller på bruksbetingelser.

Distinksjonen mot full synonymi: grensen er ikke gradvis, den er logisk. Finner du én dimensjon der paret skiller lag, er synonymien delvis. Det gjør oppgaven overkommelig: du trenger ikke bevise at noe er fullt synonymt, du trenger bare å finne den ene dimensjonen som skiller — eller å vise at du har prøvd alle tre uten å finne noen.

Denotasjonen er det nær-synonymer deler. Både renholder og vaskekone denoterer en person som utfører rengjøringsarbeid.

Distinksjonen mot konnotasjon: denotasjonen svarer på hva ordet betegner, konnotasjonen på hvordan det farger det betegnede. Når du skriver et synonymisvar, er det ryddig å slå fast denotasjonen først — den er felles — og deretter gå gjennom det som ikke er felles. Da har du strukturen i svaret på plass før du begynner å drøfte.

Sparsommelig og gjerrig denoterer omtrent den samme atferden. Det første er anerkjennende, det andre er kritisk. Forskjellen ligger utelukkende i ladningen.

Distinksjonen mot bruksbetingelser: konnotasjonen sier hva taleren mener om det som omtales. Bruksbetingelsene sier hvor og når ordet passer. Et ord kan ha nøytral konnotasjon og likevel være helt umulig i en gitt situasjon, og et ord kan passe overalt og likevel være tydelig ladet. Hold de to fra hverandre, ellers blir svaret ditt uklart om hva som faktisk skiller paret.

Fortære og spise denoterer det samme, men det første hører hjemme i høytidelig eller spøkefull stil og ville vært påfallende ved kjøkkenbordet. Odontolog og tannlege denoterer det samme, men det første hører hjemme i en fagsammenheng.

Distinksjonen mot konnotasjon: bruksbetingelsene handler om passform, ikke om ladning. Det er ingenting negativt ved fortære; det er bare feil sted. Testen er å bytte ut ordet i to ulike situasjoner — en formell og en hverdagslig — og se om det er den ene av dem som blir påfallende.

Sier en lege odontolog til en kollega, markerer valget faglig fellesskap. Sier hun det til en pasient, markerer det avstand. Ordet er det samme; det sosiale signalet er motsatt.

Distinksjonen mot konnotasjon og bruksbetingelser: konnotasjonen gjelder holdningen til saken, bruksbetingelsene gjelder passformen til situasjonen, og den sosiale betydningen gjelder forholdet mellom personene. De tre overlapper ofte i praksis, og et godt svar sier hvilken av dem som er den avgjørende i akkurat dette paret — ikke bare at alle tre er i spill.

Den skjerpede substitusjonstesten er å sette ordparet inn i to ulike kontekster i stedet for én: en formell og en hverdagslig, eller en rosende og en kritisk. Deretter ser du om det er den ene av dem som blir påfallende.

Med spise og fortære: «vi skal spise klokka fem» mot «vi skal fortære klokka fem», og «gjestene spiste i taushet» mot «gjestene fortærte måltidet i taushet». Det er den første konteksten som avslører forskjellen.

Distinksjonen mot den enkle substitusjonstesten: den enkle testen spør om setningen sier det samme. Den skjerpede spør om den gjør det samme, og den krever to setninger for å svare. Det er den skjerpede som er nødvendig her, fordi de tre dimensjonene i dette kapitlet ofte er usynlige i én enkelt kontekst.

Sjargongen er interessant her fordi den samtidig er en bruksbetingelse — ordet passer i miljøet og blir påfallende utenfor — og en kilde til sosial betydning: bruker du det, plasserer du deg innenfor.

Distinksjonen mot fagspråk: fagspråket er standardisert, dokumentert og innrettet på presisjon. Sjargongen er uformell og innrettet på effektivitet og tilhørighet. Et fagord kan brukes til en utenforstående uten å virke ekskluderende; sjargong kan sjelden det, og det er nettopp derfor den bærer sosial betydning så tydelig.

Registeret er den viktigste enkeltkomponenten i bruksbetingelsene, og det er ofte det som gjør at et ellers passende ord blir påfallende: inntas om et måltid er hotellspråk, fortæres er høytidelig, spises er nøytralt.

Distinksjonen mot stilnivå: stilnivået er én akse i registeret, fra det høytidelige til det svært uformelle. Registeret omfatter i tillegg hvilket felt og hvilken sjanger ordet hører til. Et fagord kan ligge på nøytralt stilnivå og likevel høre til et bestemt register.

Stilnivået er den enkleste av bruksbetingelsene å prøve, fordi testen er rask: sett ordet inn i en formell og en uformell setning, og se hvilken av dem som blir påfallende.

Distinksjonen mot konnotasjon: et lavt stilnivå er ikke det samme som negativ ladning. Stryke med er uformelt, ikke nedsettende. Blander du de to, ender du med å kalle alle uformelle ord for negativt ladede, og det er en analyse som ikke holder.

En eufemisme er et ord som er valgt fordi det demper eller pynter på noe ubehagelig: bortgang for ‘død’, nedbemanning for ‘oppsigelser’, ta en pust i bakken for ‘stoppe’.

Eufemismer er nyttige eksempler i et synonymisvar, fordi de viser konnotasjonens virkning i ren form: denotasjonen er uendret, og hele forskjellen ligger i ladningen.

Distinksjonen mot et nøytralt synonym: det nøytrale ordet er bare umarkert. Eufemismen er aktivt valgt for å dempe, og valget er selv en opplysning om taleren. Derfor har eufemismer nesten alltid sosial betydning i tillegg til konnotasjon.

En dysfemisme er et ord som er valgt fordi det forsterker det negative eller nedvurderer: kjerre om en bil, brakke om et hus, pugging om en læringsmåte.

Dysfemismen er eufemismens motstykke og fungerer på samme måte: denotasjonen holder seg, ladningen snus.

Distinksjonen mot en ren skjellsord: dysfemismen har fremdeles et saklig innhold og kan brukes til å referere. Et rent skjellsord bærer knapt annet enn ladningen. Skillet er verdt å nevne når du velger eksempel, fordi et eksempel uten denotasjon ikke egner seg til å vise hva konnotasjon er.

Et fagterm-par er to ord for det samme, der det ene hører til et fagfelts eget ordforråd og det andre til allmennspråket: odontolog og tannlege, myokardinfarkt og hjerteinfarkt, nedbør og regn.

Slike par er nyttige i et svar fordi de isolerer bruksbetingelsene: konnotasjonen er som regel den samme, og det er passformen som skiller.

Distinksjonen mot et stilnivåpar: stilnivåparet skiller på formalitet, fagtermparet på felt. Fortære og spise er et stilnivåpar. Nedbør og regn er et fagtermpar — det første er ikke høytidelig, det er meteorologisk.

Ordvalg kan markere nærhet til lytteren eller avstand fra henne. Å bruke et miljøs eget ord signaliserer at du hører til; å bruke et fagord til en som ikke deler feltet, signaliserer avstand.

Dette er den sosiale betydningen i sin mest praktiske form, og den er alltid situasjonsavhengig: det samme ordet kan markere nærhet i én samtale og avstand i den neste.

Distinksjonen mot bruksbetingelser: bruksbetingelsene spør om ordet passer i situasjonen. Solidaritets- og distansemarkeringen spør hva valget gjør med forholdet mellom de to som snakker sammen. Det er nettopp derfor denne dimensjonen peker rett inn i pragmatikken, som er neste del av boka.

Det umarkerte ordet er standardvalget som ikke i seg selv sier noe: spise, bil, dø. Det markerte ordet er valgt framfor standarden, og valget bærer derfor informasjon: fortære, kjerre, avlide.

Skillet er nyttig fordi det forklarer hvorfor bare det ene ordet i et nær-synonympar «betyr noe ekstra». Det umarkerte betyr ikke mindre; det er bare ikke valgt bort fra noe.

Distinksjonen mot konnotasjon: konnotasjonen er selve ladningen. Markerthet er det forholdet at et valg er tatt. Et markert ord kan være markert av rene stilgrunner uten å ha noen ladning i det hele tatt, og et umarkert ord kan i sjeldne tilfeller ha en svak ladning.

En kollokasjon er en fast forbindelse mellom ord som opptrer sammen uten at kombinasjonen er logisk nødvendig: man tar en avgjørelse, holder et foredrag og legger en plan.

Kollokasjoner er en av de vanligste grunnene til at to ellers utbyttbare ord ikke kan byttes: sterk og kraftig er nære, men bare det ene går i «sterk kaffe».

Distinksjonen mot bruksbetingelser: bruksbetingelsene gjelder situasjonen ordet passer i. Kollokasjonen gjelder de andre ordene det passer sammen med. En kollokasjonsbegrensning er derfor et effektivt argument for delvis synonymi, fordi den gir deg én bestemt kontekst der byttet ikke går.

Ladningen til et ord er ikke fast for alltid. Ord som var nøytrale yrkestitler, kan bli oppfattet som nedvurderende, og ord som var nedvurderende, kan tas i bruk av gruppen selv og skifte fortegn.

Poenget for et eksamenssvar er metodisk: når du vurderer konnotasjon, vurderer du hvordan ordet oppfattes nå, ikke hvordan det var ment da det ble tatt i bruk.

Distinksjonen mot betydningsendring i vanlig forstand: her er det ikke denotasjonen som endrer seg, bare ladningen. Ordet betegner det samme, men holdningen som følger med det, er en annen. Det gjør slike ord til gode eksempler når du skal vise at konnotasjonen er en selvstendig komponent i betydningen.