3.5 Nord-Koreas vei

Den nordlige delen av halvøya hadde ved slutten av kolonitiden mesteparten av tungindustrien, gruvedriften og vannkraften, mens jordbruket lå tyngre i sør. Delingen i 1945 skar dermed tvers gjennom en økonomi som hadde vært bygget som én.

Hvorfor dette er et sterkt moment: det snur den vanlige forventningen. Utgangspunktet for industribygging var på flere måter gunstigere i nord enn i sør, og det gjør sammenligningen mellom de to statene mer interessant enn en enkel fortelling om to systemer.

Distinksjonen: dette er dimensjon én, altså hva som fantes før politikken. Krigen 1950–53 ødela store deler av det, og gjenoppbyggingen begynte derfor fra et langt lavere nivå enn arven skulle tilsi.

Etter krigen ble industri, byer og infrastruktur bygget opp igjen med betydelig bistand fra Sovjetunionen og fra Kina, i form av kapital, utstyr og teknisk personell.

Hvorfor momentet hører til dimensjon tre: det handler om forholdet til omverdenen, ikke om hva staten selv gjorde.

Distinksjonen — og den er et drøftingspoeng: bistanden er en betingelse, og den er samtidig starten på en avhengighet som får avgjørende betydning førti år senere. Å plassere den riktig i matrisen gjør at du kan bruke den to ganger i samme svar: som forklaring på farten i gjenoppbyggingen, og som forklaring på sårbarheten etterpå.

Produksjonsmidlene ble tatt i offentlig eie, og produksjonsmål ble fastsatt sentralt i flerårige planer. Dette er den rene formen for den ene av de to «sterke statene» fra kap. 3.1: eierskap og plan.

Hva formen gir: evne til å flytte store ressurser til prioriterte sektorer uten å måtte overtale eiere.

Hva den koster: planen er avhengig av at informasjonen nedenfra er riktig og at prioriteringene treffer, og den mangler en ekstern prøve på om produksjonen er verdt det den koster.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som industripolitikk. En stat med private eiere kan drive kraftig industripolitikk uten å eie noe; forskjellen ligger i hvem som eier og hvem som setter målene.

Sammenslåingen av enkeltbruk til kollektive enheter under felles drift, gjennomført i årene etter krigen.

Hva ordningen ga staten: kontroll over hva som ble dyrket, og over hvordan overskuddet ble fordelt mellom landsbygda og industrien i byene.

Distinksjonen mot nabobegrepet: kollektivisering er ikke jord til brukeren, som var reformen sør for delingslinjen i samme tiår. Begge kalles landreform, og de går i motsatt retning. I en sammenligning mellom de to statene må formen sies, ellers blir momentet uleselig.

Valget om å bygge stål, maskiner, gruvedrift og energi først, framfor forbruksvarer og lettere industri.

Begrunnelsen som ble gitt: et land uten grunnindustri forblir avhengig av andre, og avhengighet var nettopp det programmet skulle bort fra.

Kostnaden ved valget: forbruket holdes nede i mange år, og økonomien blir energikrevende — noe som får stor betydning når energileveransene senere faller bort.

Distinksjonen: prioriteringen er ikke særegen for denne eierstrukturen. Flere av nabolandene med private eiere gjorde det samme valget, og det er derfor dimensjonen egner seg i en sammenligning.

Kampanjer der arbeidskraft og oppmerksomhet ble konsentrert om bestemte mål i avgrensede perioder, med appeller om innsats og med kollektive normer som drivkraft.

Hva formen kan gi: rask innsats der arbeidskraft er den knappe ressursen og kapital ikke er tilgjengelig.

Hva den ikke kan gi: vedvarende produktivitetsvekst, som krever kapital, teknologi og tilbakemelding om hva som virker.

Distinksjonen mot nabobegrepet: mobilisering er ikke planlegging. Planen fordeler ressurser; mobiliseringen skal skaffe innsats ut over det ressursene tilsier. De to ble brukt sammen, og de har ulike svakheter.

Programmet om at landet skal stå på egne bein politisk, økonomisk og militært, uttrykt gjennom begrepet juche. I økonomisk forstand innebar det vekt på innenlandske ressurser, egen industri og minst mulig avhengighet av andre.

Spennet som er kapitlets viktigste analytiske poeng: programmet var selvberging, mens praksis i lange perioder innebar betydelig avhengighet av bistand, subsidiert handel og energileveranser utenfra.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som importsubstitusjon. Importsubstitusjon er en næringsstrategi som kan legges om når den har gjort sitt; selvberging er et politisk program med bredere rekkevidde. At de to ligner i praksis, gjør det desto viktigere å si hvilket av dem du beskriver.

Utvekslingen med omverdenen gikk i hovedsak til land i samme politiske krets, ofte til priser og på vilkår som ikke fulgte verdensmarkedet.

Hva ordningen ga: forutsigbar tilgang til energi og innsatsvarer uten å måtte konkurrere på åpne markeder.

Hva den kostet: en økonomi som ikke ble prøvd mot verdensmarkedet, og som dermed manglet tilbakemelding om hva den faktisk kunne produsere konkurransedyktig.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke autarki, altså full selvforsyning. Handelen var betydelig; den var bare bundet til bestemte partnere på bestemte vilkår.

Da Sovjetunionen brøt sammen tidlig på 1990-tallet, falt subsidiert handel og bistand bort. Industrien mistet energi og innsatsvarer, jordbruket mistet drivstoff og kunstgjødsel, og resultatet ble en langvarig krise med hungersnød.

Hvorfor hendelsen er kapitlets viktigste enkeltmoment: den viser hva en ytre betingelse betyr i en økonomi som ikke er prøvd mot åpne markeder. Sammenhengen behandles også i kap. 6.2, som ser den fra den internasjonale siden.

Distinksjonen: dette er en ytre årsak med indre virkninger. At krisen ble så dyp, forklares av begge deler: bortfallet utenfra, og en økonomisk struktur som gjorde bortfallet vanskelig å absorbere.

Handel med mat og forbruksvarer utenfor det statlige fordelingssystemet, som vokste fram under krisen på 1990-tallet og senere ble en varig del av økonomien, med varierende grad av tolerering.

Hvorfor fenomenet er analytisk interessant: markedene oppsto nedenfra, som svar på at fordelingssystemet sviktet, og ikke gjennom en reformbeslutning.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som markedsreform. En reform er en beslutning ovenfra som endrer reglene; her endret praksis seg først, og reglene fulgte etter i den grad de fulgte etter i det hele tatt. Kontrasten til reformperioden i Folkerepublikken Kina er et godt sammenligningspunkt.

At forsvarssektoren har hatt en stor og prioritert plass i ressursfordelingen, med virkninger for hva som har vært igjen til sivil industri og forbruk.

Hvorfor det hører til dimensjon to: det er en prioritering i ressursbruken, altså en del av statens grep om økonomien, og ikke bare et sikkerhetspolitisk trekk.

Distinksjonen: militær prioritering finnes i mange land og i mange systemer. Det som skal beskrives her, er omfanget og varigheten, og et svar bør si at nøyaktige andeler ikke kan fastslås — bare hovedbildet.

Utdanning ble bygget ut bredt, med lesekyndighet og teknisk skolering som uttalte mål, og skolegang har vært obligatorisk gjennom hele perioden.

Hva som kan sies: at systemet ble bygget ut og at deltakelsen har vært høy, er dokumentert i store trekk.

Hva som ikke kan sies uten kilde: resultatnivået, sammenlignet med andre land eller over tid. Her er grunnlaget tynt.

Distinksjonen: dette er skillet mellom innsatsfaktorer og resultater. Å beskrive innsatsen er trygt; å beskrive resultatene krever et grunnlag du ikke har. Skillet er verdt å ha med seg også når du skriver om de andre landene.

Grunnlaget for tall om produksjon, inntekt og fordeling er tynnere for dette landet enn for de andre i Del 3. Kildene er offisielle oppgaver, anslag fra institusjoner utenfor landet, og opplysninger fra personer som har forlatt det. Alle tre har svakheter, og de trekker ikke alltid i samme retning.

Regelen for et svar: si hva som er hovedbildet, og si hva du ikke kan tallfeste. Formuleringen «grunnlaget er usikkert, men hovedbildet er …» er et styrketegn, ikke en unnskyldning.

Distinksjonen: usikkerhet om tall er ikke det samme som usikkerhet om retning. At industriproduksjonen falt kraftig på 1990-tallet, er godt belagt; nøyaktig hvor mye, er det ikke. Å blande de to fører enten til falsk presisjon eller til unødvendig vaghet.

Annerledeslesningen: kombinasjonen av fullstendig offentlig eierskap, politisk bundet handel, militær prioritering og et selvbergingsprogram gir en økonomi som ikke lar seg plassere på samme skala som naboene. Da er forskjellen en artsforskjell.

Hva som er robust: virkemidlene som ble brukt, og at handelen var politisk bundet.

Hva som er omstridt: om dette utgjør en variant eller noe kategorisk annet. (omstridt — begge landinger forsvarlige.) Et svar som velger side med begrunnelse, når høyere enn ett som nevner begge og ikke veier.

Landet sto i forhold til to store naboer med hvert sitt tyngdepunkt, og forholdet til dem var både en ressurs og en begrensning. Bistand, teknisk personell, utstyr og handel på gunstige vilkår kom fra begge, i ulike perioder og i ulikt omfang.

Hvorfor balansegangen er analytisk interessant: den ga et handlingsrom mellom to store aktører, og den gjorde det mulig å hente støtte fra begge uten å bli fullt underordnet noen av dem.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke alliansefrihet. Handelen og bistanden var politisk bundet i begge retninger, og handlingsrommet lå i valget mellom partnere, ikke i uavhengighet av dem. Sammenhengen behandles fra den internasjonale siden i kap. 6.1.

Forbruksvarer og mat ble i lange perioder fordelt gjennom et statlig system knyttet til arbeidsplass og bosted, framfor gjennom kjøp i markeder.

Hvorfor ordningen hører til ulikhetsdimensjonen: fordelingssystemet gjorde tilgangen til varer avhengig av plassering i samfunnsordningen og av bosted, og det er en form for ulikhet som ikke måles i inntekt.

Distinksjonen: et fordelingssystem er ikke det samme som prisregulering. Prisregulering endrer hva varer koster i et marked; fordeling erstatter markedet. Det er nettopp derfor sammenbruddet i systemet på 1990-tallet fikk så direkte følger for hva folk faktisk fikk tak i.