2.3 Tributtsystemet og de historiske båndene

Den regionale ordenen der herskere i nabosamfunn sendte sendebud og gaver til det kinesiske hoffet, fikk sin verdighet formelt anerkjent tilbake, og fikk handle innenfor rammen av forholdet. Ordningen hadde faste ritualer, faste ruter og faste intervaller.

Distinksjonen mot nabobegrepet: et tributtsystem er ikke et kolonisystem. Kolonistyre betyr fremmed forvaltning, fremmed lovgivning og som regel bosetting og skattlegging. Tributtforholdet lot innenrikstyret ligge hos den lokale herskeren og krevde rang, ritual og gaver — ikke administrasjon.

Staten som sto i et slikt forhold: den sendte oppdrag, mottok anerkjennelse og handlet innenfor rammen. Korea er eksempelet med lengst og jevnest deltakelse, og det er dette eksempelet V2021-veiledningen fører opp.

Distinksjonen: tributtstat er ikke vasallstat i europeisk føydal forstand og ikke protektorat i moderne folkerettslig forstand. Ingen av de to overføres uten videre: tributtstaten skyldte ikke militærtjeneste på samme måte som en vasall, og den var ikke fratatt sin utenrikspolitikk slik et protektorat er.

Handlingen der hoffet formelt anerkjente en hersker i et nabosamfunn — ofte ved segl, dokument og tittel. Anerkjennelsen kunne brukes innenriks: den ga herskeren en ytre bekreftelse på at han var den rettmessige.

Distinksjonen: dette er ikke det samme som innsettelse. Hoffet valgte i praksis ikke hvem som skulle styre; det bekreftet den som allerede hadde makten. Forskjellen er viktig, fordi den forklarer hvorfor ordningen kunne vare så lenge uten å bli opplevd som fremmedstyre.

Selve reisen: en delegasjon med gaver, ritualer ved ankomst, overlevering, og gaver tilbake. Gjengavene var ofte av større verdi enn tributtet, og oppdragene fulgte faste intervaller.

Distinksjonen mot nabobegrepet: tributt er ikke skatt. Skatt går fra befolkning til stat og kreves inn med tvangsmidler; tributt gikk fra hersker til hersker, i seremonielle former, og ble gjengjeldt. En besvarelse som beskriver tributt som skattlegging, har gjort ordningen til noe den ikke var.

Handelen som fulgte oppdragene: kjøpmenn reiste med følget, og markeder ble åpnet mens oppdraget varte. For flere av deltakerne var dette den viktigste delen av forholdet.

Distinksjonen: dette er ikke frihandel. Handelen var knyttet til oppdraget, regulert i omfang og tid, og den forutsatte det seremonielle rammeverket. Nettopp derfor er «handelsordning» én av flere lesninger av systemet, og ikke hele svaret.

Prinsippet om at statene i systemet er rangert i forhold til hverandre, med ett sentrum. Rangen uttrykkes i ritualer, titler og rekkefølge — ikke først og fremst i kommandolinjer.

Distinksjonen mot nabobegrepet: hierarki er ikke herredømme. En rangordning kan være stabil uten at den øverste styrer de andre. Å lese rang som kommando er den vanligste anakronismen i dette stoffet.

Det motsatte prinsippet, som ligger under det moderne statssystemet: statene er formelt likestilte, uavhengig av størrelse og makt, og forholdet mellom dem ordnes ved traktat.

Distinksjonen: likhet er formell, ikke faktisk. Suverenitetsordenen avskaffet ikke maktforskjeller; den endret hvordan de uttrykkes. Kontrasten mellom de to prinsippene er kapitlets viktigste analytiske verktøy.

En beslektet framstilling av suverenitetsordenen finnes i Anarki og suverenitet i det internasjonale systemet — annet emne, rent tematisk: den moderne suverenitetsordningen som kontrast til tributtsystemet. Kravene der er STV1200s egne, og ingen EXFAC03-EAST-veiledning nevner emnet.

Ordenen som fra midten av 1800-tallet erstattet rangordningen: formelt likestilte stater, faste grenser, traktater, sendemenn og handelsavtaler — i praksis innført under press fra vestlige stormakter, og videreført av Japan i regionen.

Distinksjonen: overgangen var ikke en gradvis modernisering, men et brudd i selve prinsippet. Den kinesisk-japanske krigen 1894–95 satte punktum for Koreas gamle tributtforhold, og det er en av grunnene til at krigen står på momentlisten i V2021-veiledningen.

Det settet av regler, forventninger og institusjoner som ordner forholdet mellom statene i et område i en gitt periode. Tributtordenen er én slik orden; traktatsystemet er en annen.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en regional orden er ikke en allianse. En allianse er en avtale om felles handling mot en tredjepart; en orden er rammeverket forholdene i det hele tatt foregår innenfor.

Modellen ordenen var tenkt i: ett hoff som midtpunkt, og deltakere ordnet i ringer utenfor etter nærhet, hyppighet i oppdrag og rang.

Distinksjonen: modellen er en selvbeskrivelse fra sentrums side, ikke en nøytral beskrivelse av maktforholdene. Deltakerne hadde sine egne framstillinger av hva forholdet gikk ut på, og de var ikke alltid de samme. En sterk besvarelse sier hvem sin beskrivelse den bruker.

I tributtordenen var seremoniene ikke pynt utenpå en avtale; de var selve formen forholdet hadde. Rekkefølge ved hoffet, hvilke titler som ble brukt, hvor sendebudet ble plassert og hvordan gavene ble overlevert, var det som uttrykte rangforholdet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: ritual er her ikke symbolikk i tillegg til realiteten. Uten seremoniene fantes det ingen tekst, ingen traktat og ingen institusjon å vise til. Det er derfor et brudd i ritualet kunne være et politisk brudd.

Deltakelsen i ordenen var ikke lik for alle og ikke stabil over tid. Noen sendte oppdrag med faste intervaller i århundrer; andre deltok i enkelte perioder og sto utenfor i andre. Japans forhold til ordenen vekslet sterkt, og i lange perioder sto landet utenfor.

Distinksjonen: ujevn deltakelse er ikke det samme som fravær av orden. En ramme kan være virkelig selv om ikke alle er innenfor den hele tiden — å stå utenfor forutsetter tvert imot at det finnes noe å stå utenfor. Men momentet må formuleres slik at det tåler innvendingen, og det gjør du ved å nevne den selv.

En hendelse er noe som skjedde én gang; en struktur er et mønster som gjentar seg i faste former over tid. Argumenter om regional sammenheng trenger strukturer, fordi enkelthendelser bare viser kontakt.

Distinksjonen: dette er grunnen til at varigheten teller mer enn omfanget i tributtargumentet. Et hundretall enkeltmøter beviser lite; en ordning med faste ritualer, faste ruter og faste intervaller gjennom århundrer beviser at regionen hadde en felles ramme.

Systemet kan leses som en maktordning, som en handelsordning eller som en symbolsk anerkjennelsesordning. Belegget for de tre er henholdsvis ritualene og rangspråket, kjøpmennene og markedene, og bruken av anerkjennelsen innenriks.

Distinksjonen: de tre utelukker ikke hverandre; de er nivåer i samme ordning. Et svar som velger én uten å nevne de andre, er tynt — og et svar som nevner alle tre uten å si hvilken det legger vekt på, har ikke veid noe.

Å beskrive tributtordenen med begreper som forutsetter det moderne statssystemet: suverenitet, grenser i moderne forstand, folkerett, protektorat, kolonimakt.

Hvorfor det er en feil og ikke bare en forenkling: begrepene bærer med seg forventninger som ikke fantes. «Var Korea suverent?» er et spørsmål ordenen ikke hadde noe svar på, fordi den ikke opererte med suverenitet som kategori.

Distinksjonen: å sammenligne de to ordenene er faglig godt; å beskrive den eldre med den nyeres begreper er anakronisme. Forskjellen ligger i om du sier at du sammenligner.

Spørsmålet om hvor lenge et historisk trekk kan brukes som argument. Tributtordenen opphørte på 1800-tallet; likevel brukes den som argument for at regionen henger sammen.

De to forsvarlige posisjonene: at strukturer som varer i århundrer setter varige spor i språk, praksis og selvforståelse — eller at institusjonell sammenheng krever institusjoner som fortsatt finnes, og at tråden ble kuttet med traktatsystemet.

Distinksjonen: dette er en vurdering, ikke et faktum, og den skal skrives med begrunnelse. At ordenen fantes og opphørte, er derimot robust.