2.5 Relative Clauses and Complex Sentences

Når korte setninger ikke er nok

Tenk deg en tekst som lyder slik: «I have a friend. She is from England. She moved to Norway. She likes skiing.» Det er korrekt engelsk -- men det føles hakkete, nesten som om en robot skrev det. For å skrive godt engelsk i 9. klasse trenger du å kunne knytte tankene sammen til komplekse setninger (complex sentences) som bærer mer informasjon på en elegant måte.

Et av de viktigste verktøyene for dette er relativsetningen (relative clause) -- en leddsetning som gir ekstra informasjon om et substantiv. Den begynner med et relativpronomen (relative pronoun), og hvilket du velger, avhenger av hva du snakker om. Du bruker who om personer, which om ting og dyr, that om både personer og ting (mer uformelt), whose om eierskap, where om steder, og when om tid.

Med disse pronomenene kan du smelte sammen de fire hakkete setningene ovenfor til noe langt mer flytende: «I have a friend who is from England and moved to Norway, where she discovered skiing.» Samme informasjon, men nå henger den sammen. I dette kapittelet skal vi se hvordan relativsetninger fungerer, hvordan et bittelite komma kan endre betydningen fullstendig, og hvordan andre leddsetninger lar deg vise årsak, tid og kontrast.

Kommaet som forandrer alt

Det finnes to slags relativsetninger, og forskjellen mellom dem er kanskje den mest oversette regelen i engelsk grammatikk -- for den handler om et komma som faktisk endrer meningen.

En defining relative clause, en bestemmende relativsetning, gir nødvendig informasjon. Uten den vet vi ikke hvem eller hva vi snakker om. Den får ingen komma, og du kan bruke «that». «The student who won the prize is from my class» -- her trenger vi relativsetningen for å vite hvilken student. En non-defining relative clause, en ikke-bestemmende relativsetning, gir derimot ekstra informasjon som ikke er nødvendig. Den får komma rundt seg, og du kan ikke bruke «that». «My sister, who lives in London, is a doctor» -- her er det bare ett ekstra opplysning.

Den enkleste testen er denne: fjern relativsetningen og se om setningen fortsatt gir mening. Gjør den det, er det non-defining (med komma). Gjør den ikke det, er det defining (uten komma).

La oss se hvor mye kommaene betyr. «My brother who lives in Bergen is a teacher» -- uten komma antyder dette at du har flere brødre, og relativsetningen forteller hvilken bror du mener. Men «My brother, who lives in Bergen, is a teacher» -- med komma -- betyr at du bare har én bror, og at det at han bor i Bergen bare er en tilleggsopplysning. To bittesmå komma, og plutselig vet leseren om du har én bror eller flere. Slik kan tegnsetting bære betydning helt på egen hånd.

Å vise sammenhenger

Relativsetninger er bare én måte å bygge komplekse setninger på. For å vise hvorfor, når og til tross for hva noe skjer, trenger du andre typer leddsetninger -- og de gir teksten din dybde og logikk.

Tidssetninger forteller når noe skjer, med ord som when, before, after og while: «When I arrived, the party had already started», «While I was studying, my phone rang.» Her er det en viktig regel: når du snakker om fremtiden etter «when», «before» eller «after», bruker du present simple, ikke will. Det heter «I will call you when I arrive», ikke «when I will arrive».

Årsakssetninger forklarer hvorfor, med because, since og as: «She stayed home because she was ill», «As it was raining, we took the bus.» Formålssetninger uttrykker hensikten, med so that og in order to: «I studied hard so that I could pass the exam.» Og innrømmelsessetninger viser kontrast eller noe uventet, med although, even though og despite: «Although it was cold, we went swimming», «Despite the rain, we had a great time.»

La oss se hvor mye disse gjør for en tekst. De fire hakkete setningene fra starten kan nå bli: «I have a friend who is from England. She moved to Norway last year, where she discovered skiing. Although she had never tried it before, she learned quickly because she is very sporty. She practices every weekend so that she can compete next winter.» Legg merke til hvordan teksten plutselig flyter, og hvordan hver leddsetning forklarer noe -- et sted, en kontrast, en årsak, et formål. Det beste er å variere: noen korte setninger for kraft, noen lange for sammenheng. Bare korte virker umodent; bare lange blir tungt å lese.

Oppsummering

Vi startet med en hakkete tekst full av korte setninger -- og endte med å veve dem sammen til noe modent og flytende. Du vet nå at en relativsetning gir ekstra informasjon om et substantiv, og du velger riktig relativpronomen: who om personer, which om ting, that om begge, whose om eierskap, where om sted og when om tid.

Du mestrer forskjellen mellom defining (nødvendig info, ingen komma) og non-defining (ekstra info, med komma) -- og du vet at kommaet faktisk kan endre betydningen, som med broren i Bergen. Du kan også bruke andre leddsetninger for å vise sammenhenger: tid (when, before, after, while), årsak (because, since, as), formål (so that, in order to) og kontrast (although, even though, despite).

Husk regelen om at du bruker present simple etter «when» om fremtiden, og husk å variere setningslengden. Når du behersker disse byggesteinene, går skrivingen din fra robotaktig og hakkete til moden, sammenhengende og lett å lese.