2.2 Conditional Sentences

Hva skjer hvis...?

Tenk på alle gangene du sier «hvis» i løpet av en dag. «Hvis det regner, blir vi hjemme.» «Hvis jeg vant i Lotto, ville jeg kjøpt et hus ved sjøen.» «Hvis jeg hadde lest mer, ville jeg bestått prøven.» Hver av disse setningene handler om en betingelse -- og på engelsk har de hver sin grammatiske form.

Dette er conditional sentences, betingelsessetninger, eller if-sentences. De brukes for å uttrykke hva som skjer, eller ville skjedd, under bestemte betingelser. På norsk sier vi «Hvis det regner, blir vi hjemme», på engelsk «If it rains, we will stay at home.»

Det finnes fire typer, og de strekker seg fra det helt sikre til det helt umulige -- fra generelle sannheter som alltid stemmer, via reelle muligheter og luftige drømmer, til fortidens anger over noe som ikke skjedde. Hemmeligheten ligger i verbformene: små endringer i tidene avgjør hvilken type du har med å gjøre. I dette kapittelet skal vi gå gjennom alle fire og lære nøyaktig når du skal bruke hver av dem. La oss begynne med de to mest jordnære.

Det som alltid skjer, og det som kan skje

De to første typene handler om virkeligheten -- ting som er sanne eller godt mulig.

Zero conditional, type 0, brukes for generelle sannheter og naturlover -- ting som alltid stemmer. Formen er enkel: if + present simple i begge deler. «If you heat water to 100°C, it boils.» «If you mix red and blue, you get purple.» «Plants die if they don't get water.» Et fint kjennetegn er at du kan bytte ut «if» med «when» uten at meningen endres -- «When you heat water, it boils» -- nettopp fordi resultatet alltid inntreffer.

First conditional, type 1, brukes for reelle, sannsynlige situasjoner i fremtiden. Her er formen if + present simple, og så will + infinitiv i hoveddelen. «If it rains tomorrow, we will stay inside.» «If you study hard, you will pass the exam.» «If she calls me, I will answer.» Legg merke til den vanligste fellen: i selve if-delen bruker du present simple, ikke will. Det heter «If it rains», aldri «If it will rain». Du kan gjerne snu rekkefølgen -- «We will stay inside if it rains» -- meningen er den samme.

Forskjellen mellom de to er enkel å huske: type 0 er noe som alltid er sant, mens type 1 er noe som kanskje blir sant. Den ene beskriver hvordan verden fungerer, den andre spår om en reell mulighet i morgen.

Drømmer og anger

De to siste typene forlater virkeligheten. De handler om det som ikke er sant -- fantasier om nåtiden og hva-om-tanker om fortiden.

Second conditional, type 2, brukes for urealistiske eller hypotetiske situasjoner i nåtid og fremtid -- drømmer, fantasier, «hva om». Formen er if + past simple, og så would + infinitiv. «If I won the lottery, I would travel the world.» «If she had more time, she would learn Japanese.» Her er det en regel som overrasker mange: etter «if» bruker man were for alle personer, ikke «was». Det heter «If I were you, I would apologize» og «If she were here» -- ikke «If I was» eller «If she was». Tenk på type 2 som luftslott: «If I were rich...» -- men jeg er ikke rik, så det er ren fantasi.

Third conditional, type 3, brukes for urealistiske situasjoner i fortiden -- ting som ikke skjedde, og hva konsekvensen ville vært. Formen er if + past perfect, og så would have + past participle. «If I had studied harder, I would have passed the exam» -- men jeg leste ikke nok, og jeg strøk. «If she had left earlier, she wouldn't have missed the bus» -- men hun dro sent, og hun mistet bussen. Type 3 uttrykker derfor ofte anger eller ettertanke: det er for sent å endre.

La oss se temaet «missing the bus» i alle fire former. Type 0: «If you miss the bus, you have to walk» (alltid sant). Type 1: «If you miss the bus tomorrow, you will have to walk» (reell mulighet). Type 2: «If you missed the bus, you would have to walk» (hypotetisk -- men det skjedde ikke). Type 3: «If you had missed the bus, you would have had to walk» (fortid -- for sent å endre). Huskeregelen blir da: type 0 er alltid sant, type 1 er kanskje sant, type 2 er sannsynligvis ikke sant, og type 3 er definitivt ikke sant.

Verbformen avslører typen

Når du møter en if-setning i en tekst, kan du kjenne igjen typen ved å se på verbformene -- de er det sikreste sporet. La oss øve blikket litt.

«If I had a million dollars, I would buy a house by the sea.» Her ser du past simple etter if og would i hoveddelen -- altså type 2, en hypotetisk drøm. Personen har jo ikke en million dollar. «If you press this button, the door opens.» Her er det present simple i begge deler, og resultatet inntreffer alltid -- altså type 0. «If I had known about the party, I would have come.» Her ser du past perfect etter if og would have + past participle -- type 3, urealistisk fortid. Og «If it snows tonight, we will build a snowman tomorrow» har present simple og will -- type 1, en reell mulighet.

Legg merke til de små, men avgjørende detaljene. I type 1 og 2 ligner if-delen på hverandre, men type 1 bruker present («if it rains») mens type 2 bruker past («if it rained»). Og i type 2 og 3 ligner hoveddelene, men type 2 har would + infinitiv («would buy») mens type 3 har would have + past participle («would have bought»). To vanlige feil er verdt å huske: bruk aldri «will» i if-delen («If it will rain» er feil), og bruk «were», ikke «was», etter if i type 2. Klarer du å lese verbformene, klarer du å bestemme typen -- hver gang.

Oppsummering

Vi startet med alle «hvis»-tankene du har i løpet av en dag -- og nå vet du hvordan hver av dem uttrykkes på engelsk. De fire betingelsessetningene strekker seg fra det helt sikre til det helt umulige.

Type 0 (if + present, present) beskriver generelle sannheter: «If you heat water, it boils.» Type 1 (if + present, will + infinitiv) beskriver reelle muligheter: «If it rains, I will stay home.» Type 2 (if + past, would + infinitiv) beskriver hypotetiske drømmer i nåtiden, med «were» for alle personer: «If I were rich, I would travel.» Og type 3 (if + past perfect, would have + past participle) beskriver urealistisk fortid og anger: «If I had known, I would have helped.»

Huskeregelen er enkel: type 0 er alltid sant, type 1 er mulig, type 2 er usannsynlig fantasi, og type 3 er umulig fordi det er for sent. Og pass på de to klassiske feilene: aldri «will» i if-delen, og alltid «were» etter if i type 2. Når du leser verbformene, leser du betingelsen -- og da kan du både gjenkjenne og bygge alle fire typene selv.