3.2 Stillas og fallsikring

Fire meter opp, og ingenting å holde seg fast i

Tenk deg at du står nederst ved en husvegg som skal kles med ny panel. Veggen er ti meter høy. Du kan ikke sveve i lufta mens du jobber, og en vanlig stige rekker hverken høyt nok eller trygt nok. Det du trenger, er en plass å stå -- en stabil, sikker plattform som følger veggen oppover. Det er nettopp det et stillas gir deg.

Fall fra høyden er den vanligste årsaken til dødsulykker i byggebransjen. Hvert år skjer det fordi noen tok en snarvei, hoppet over et rekkverk eller trodde at "det går nok bra denne ene gangen". I dette kapittelet skal vi gå gjennom hvordan du reiser et stillas riktig, hvordan du sikrer deg mot fall, og hvorfor selv en enkel stige har strenge regler. Når vi er ferdige, skal du forstå at sikkerhet i høyden ikke handler om flaks -- det handler om kunnskap, rutiner og utstyr du kan stole på.

Stillaset -- delene som bærer deg

La oss starte med den vanligste typen, fasadestillaset. Det monteres langs husveggen og bygges opp av noen få grunnelementer du må kjenne igjen. Vertikalene, også kalt stendere, er de loddrette rørene som tar imot vekten og fører den ned i bakken. Horisontalene, eller riglene, er de vannrette rørene som binder konstruksjonen sammen på tvers. Diagonalene er skråstag som avstiver stillaset så det ikke vrir seg. Oppå riglene legger du dekkene -- selve plattformene du går på. Helt nederst på dekket sitter en fotlist, en lav kant som hindrer at verktøy og materialer faller ned på folk under, og rundt deg har du rekkverket som beskytter mot fall.

En arbeidsplattform skal være minst 60 cm bred, men ofte velger man 90 til 120 cm for at det skal være god plass å jobbe. Stillaset må stå på fast og plant underlag, og under hver vertikal legger du en fotplate som fordeler trykket.

Fasadestillas er ikke den eneste typen. Et rullestillas står på hjul og er mobilt -- perfekt innendørs og ved mindre jobber, men da må du alltid låse hjulene under arbeid og aldri flytte stillaset mens noen står oppe. Et tårnstillas står fritt der fasadestillas ikke passer, mens et hengestillas henges ned fra taket på høye bygg og krever spesiell opplæring. Til de korteste jobbene finnes arbeidsbukker med planke, maks to meter høye. Og så har vi stigen -- som strengt tatt ikke er et stillas, men som vi kommer tilbake til, fordi den har sine egne strenge grenser.

Å reise stillaset riktig

Før du i det hele tatt setter opp første rør, må du planlegge. Er stillas i det hele tatt nødvendig, eller hadde en lift eller plattform vært tryggere? Hvilken type passer? Tåler underlaget vekten, og hvordan er været? Når dette er avklart, begynner selve oppbyggingen.

Du starter med å sette opp første ramme: vertikaler med fotplater, koblet sammen med horisontaler, og så sjekker du at alt er loddrett og i vater. Deretter legger du gulvdekkene på riglene og fester dem -- her er regelen at det ikke skal være gap større enn 25 mm, slik at ingenting kan falle gjennom eller noen snuble. Så bygger du oppover etasje for etasje, avstiver med diagonaler og kontrollerer loddrett for hvert nytt nivå.

Når plattformen er på plass, kommer rekkverket, og her er målene viktige. Topprekkverket skal være 1 meter over dekket, mellomrekkverket 50 cm over dekket, og fotlisten skal være 15 cm høy. Til slutt forankrer du fasadestillaset til bygget -- hver 4. meter både horisontalt og vertikalt -- slik at det ikke velter. Adkomsten ordnes med stige eller trapp innvendig, der stigen stikker minst 1 meter over plattformen.

Før stillaset tas i bruk skal det kontrolleres og skiltes med maks belastning. Et fargesystem forteller alle om det er trygt: grønt betyr godkjent og klart, gult betyr under oppbygging eller demontering -- altså ikke i bruk -- og rødt betyr stopp, ikke bruk det.

Når du ikke har et rekkverk rundt deg

Regelen er enkel og absolutt: over 2 meters høyde må fallsikring være på plass. Men det finnes tre nivåer, og de er rangert etter hvor godt de beskytter.

Øverst troner kollektiv sikring. Den beskytter alle automatisk -- stillas med rekkverk, plattform med rekkverk eller nett. Det fine er at du ikke trenger personlig utstyr; sikkerheten er bygget inn. Når kollektiv sikring ikke er mulig, går du over til individuell sikring med personlig utstyr: sele, line med støtdemper og et forankringspunkt. Aller nederst kommer administrative tiltak som siste utvei -- å begrense tilgangen, holde eksponeringstiden kort og bare slippe til erfarne folk.

Det personlige utstyret må sitte riktig. Du bruker en fullkroppssele, ikke et belte, fordi selen fordeler kreftene over hele kroppen ved et fall. Linen forbinder selen med forankringspunktet og har en støtdemper som demper rykket -- og den skal være så kort som mulig for å redusere fallhøyden. Forankringspunktet må tåle minst 10 kN, altså rundt 1000 kg, være godt festet og helst plassert over deg. Linene finnes i flere varianter: fast line med fast lengde, inntrekkbar line som trekkes inn automatisk og stopper raskt ved fall, og horisontal livline som strekkes langs takryggen så du kan bevege deg.

Når du tar i bruk fallsikringen, går du gjennom faste steg: sjekk utstyret for skader og bruksdato, ta på selen og stram alle spenner, koble linen til selen med låst karabinkrok, koble til et solid forankringspunkt over deg, og hold linen kort mens du jobber og unngår skarpe kanter. Og husk én ting til: faller du og blir hengende i selen, må du reddes raskt, fordi det å henge stille kan gi farlig hengetraume.

Stigen -- det enkleste verktøyet med de strengeste reglene

Stigen virker harmløs, og kanskje er det nettopp derfor så mange skader seg på den. Hovedregelen er at stige bare brukes ved kortvarig arbeid -- maks én time. Skal du jobbe lenger, skal du opp på et stillas.

Det finnes flere typer: enkeltstigen med fast lengde, skyvestigen som skyves ut for å nå høyere, og trappestigen som står selv og brukes innendørs. Uansett type er plasseringen avgjørende. Stigen skal stå i 75 graders vinkel mot veggen, og tommelfingerregelen er et 1:4-forhold -- altså 1 meter ut fra veggen for hver 4 meter opp. Underlaget må være fast, plant og ikke glatt, og stigen bør ha gummiføtter. Toppen skal stikke minst 1 meter over arbeidspunktet og helst surres fast.

Når du jobber på stigen, gjelder regelen om tre kontaktpunkter til enhver tid -- to hender og én fot, eller to føtter og én hånd. Du skal ikke strekke deg til siden, men heller flytte stigen, og aldri stå på de øverste tre trinnene. Bare én person på stigen om gangen, og tungt utstyr heises opp med tau i stedet for å bæres. Før bruk sjekker du at det ikke er sprekker eller bøyde trinn, at stigen er ren, og at låsemekanismene på en skyvestige fungerer. De klassiske feilene er for bratt vinkel så stigen glir ut, for slak vinkel så den velter bakover, å stå på øverste trinn, å strekke seg til siden -- og å jobbe altfor lenge på en stige når man egentlig burde reist et stillas.

Oppsummering

Vi har sett at et stillas gir en trygg arbeidsplattform i høyden, bygget av vertikaler, horisontaler, diagonaler og dekker, med rekkverk og fotlist som beskytter. Det vanligste er fasadestillaset, men rulle-, tårn- og hengestillas har hver sin plass. Riktig oppbygging krever fast underlag, kontroll av loddrett og vater, korrekt rekkverk -- topprekkverk 1 meter, mellomrekkverk 50 cm, fotlist 15 cm -- og forankring hver 4. meter. Fargemerkingen grønn, gul og rød forteller om stillaset er trygt å bruke.

Fra 2 meters høyde er fallsikring påbudt, og kollektiv sikring med rekkverk eller nett er alltid førstevalget før individuell sikring med fullkroppssele, line og et forankringspunkt som tåler minst 10 kN. Til slutt så vi at selv den enkle stigen har strenge regler: 75 graders vinkel, tre kontaktpunkter og maks én times arbeid. Sikkerhet i høyden handler ikke om flaks, men om kunnskap og gode rutiner.