Kulturelle og religiøse tradisjoner knyttet til sykdom, død og sorg, og tilpasning av omsorg.
Selvmord er et alvorlig folkehelseproblem. I Norge tar rundt 650 mennesker sitt eget liv hvert år, og langt flere gjør selvmordsforsøk eller har selvmordstanker. Som helsefagarbeider kan du møte mennesker i krise, og det er viktig at du tør å spørre og vet hva du skal gjøre.
Viktige fakta:
- Å spørre om selvmordstanker øker ikke risikoen - tvert imot kan det oppleves som en lettelse
- De fleste som har selvmordstanker, ønsker egentlig ikke å dø, men å slippe smerten
- Selvmordstanker er ofte forbigående og kan behandles
- Tilgang til hjelp og støtte er avgjørende for å forebygge selvmord
Helsefagarbeidere jobber tett på mennesker i sårbare livssituasjoner - eldre, kronisk syke, personer med psykiske lidelser. Du kan være den som fanger opp varselstegnene og sørger for at personen får hjelp.
Varseltegn å være oppmerksom på:
- Uttalelser om håpløshet: «det hadde vært bedre om jeg ikke var her»
- Tilbaketrekning fra sosiale aktiviteter
- Gi bort personlige eiendeler
- Plutselig ro etter en periode med uro (kan tyde på at en beslutning er tatt)
- Økt alkohol- eller rusbruk
- Søking etter metoder for selvmord
Beskyttelsesfaktorer:
- Gode sosiale relasjoner og tilhørighet
- Mestringsopplevelser og fremtidshåp
- Tilgang til behandling for psykisk lidelse
- Begrensning av tilgang til farlige midler
Å snakke om selvmordstanker er vanskelig, men viktig. Du trenger ikke å være terapeut for å gjøre en forskjell.
Hvordan ta opp temaet:
1. Vær direkte men omsorgsfull:
«Jeg legger merke til at du har det vanskelig. Noen ganger når folk har det så tungt, kan de tenke på å ta livet sitt. Er det noe du tenker på?»
2. Lytt uten å dømme:
Ikke si «du har jo så mye å leve for» eller «tenk på familien din». La personen fortelle om sin smerte.
3. Ta det på alvor:
Aldri avfei selvmordstanker som oppmerksomhetssøking. Ta alle uttalelser om selvmord på alvor.
4. Spør om plan:
«Har du tenkt på hvordan du ville gjort det?» En konkret plan øker alvorlighetsgraden.
5. Sikre trygghet:
Ikke la personen være alene. Fjern eventuelt tilgjengelige midler. Kontakt sykepleier, lege eller legevakt.
6. Formidle håp:
«Det finnes hjelp. Vi skal sørge for at du får den hjelpen du trenger.»
Når du oppdager akutt selvmordsfare, er rask handling avgjørende.
Akutt krisehåndtering:
1. Forlat ikke personen - sørg for at noen er til stede hele tiden
2. Kontakt ansvarlig sykepleier eller lege umiddelbart
3. Fjern tilgjengelige midler (medikamenter, skarpe gjenstander)
4. Ring 113 ved akutt fare for liv
Viktige telefonnumre:
- Nødtelefon: 113
- Mental helse-hjelpetelefonen: 116 123
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
Etter en krise:
- Dokumenter hendelsen grundig
- Delta i debriefing med teamet
- Sørg for at det lages en kriseplan for brukeren
- Ivareta din egen reaksjon - det er normalt å bli berørt
En kriseplan er et viktig verktøy som beskriver varseltegn personen selv skal se etter, mestringsstrategier, kontaktpersoner og hva som skal gjøres ved forverring. Helsefagarbeideren kan bidra i oppfølgingen av kriseplanen.
Selvmordsforebygging er en oppgave som angår alle i helsetjenesten:
- Selvmordstanker er vanligere enn mange tror, og det er trygt å spørre om det
- Kjenn til risikofaktorer (tidligere forsøk, psykisk lidelse, tap) og varseltegn (håpløshet, tilbaketrekning)
- Beskyttelsesfaktorer som sosial støtte og tilgang til hjelp er viktige å styrke
- Vær direkte men omsorgsfull i samtalen, og ta alle uttalelser om selvmord på alvor
- Ved akutt fare: ikke forlat personen, kontakt sykepleier/lege, ring 113 ved behov
- Ivareta deg selv etter krevende situasjoner - det er normalt å bli berørt