Eksistensielle spørsmål om livets mening.
Spørsmålet om livets mening er kanskje filosofiens mest grunnleggende spørsmål. Hva er poenget med det hele? Hvorfor eksisterer vi? Disse spørsmålene har plaget menneskeheten i årtusener. Eksistensialismen og absurdismen gir ulike svar, men begge tar problemet på dypeste alvor. Vi skal nå se på ulike posisjoner i dette landskapet: nihilisme, eksistensiell mening, og Viktor Frankls logoterapi.
Når Nietzsche sier at «Gud er død», mener han at den tradisjonelle kilden til mening – religion, absolute verdier, kosmisk orden – er blitt utenkelig for moderne mennesker. Dette fører til en krise: Hva skal vi bygge våre liv på nå? Nietzsche så nihilismen som både en fare (vi kan falle i fortvilelse) og en mulighet (vi kan skape nye verdier).
Mange unge i dag vokser opp uten religiøs tro, uten tro på store politiske ideologier, og med en dyp skepsis til alle «store fortellinger». Alt kan dekonstrueres, alt er relativt. Dette kan føre til en følelse av tomhet: Hvis ingenting egentlig betyr noe, hvorfor bry seg? Dette er nihilismens fare – en lammende likegyldighet.
Men eksistensialismen tilbyr et alternativ til nihilismen. Selv om det ikke finnes noen objektiv, gitt mening, kan vi skape vår egen subjektive, valgte mening. Sartre, Camus og Kierkegaard er enige om at vi må selv gi livet mening gjennom våre valg og handlinger. Mening er ikke noe vi finner; det er noe vi skaper.
Den østerrikske psykiateren Viktor Frankl (1905–1997) overlevde konsentrasjonsleirer under Holocaust. Hans erfaringer førte ham til å utvikle logoterapien – en psykoterapeutisk retning basert på søken etter mening. Frankl mente at menneskets dypeste drift ikke er etter nytelse (Freud) eller makt (Adler), men etter mening.
I boken Menneskets søken etter mening (1946) beskriver Frankl hvordan fanger som hadde en grunn til å leve – en kjær å vende tilbake til, et verk å fullføre, en tro å holde fast ved – hadde bedre overlevelsessjanse enn de som mistet håpet. Mening, mente Frankl, er ikke bare filosofisk, men livsavgjørende.
Frankl forteller om en fange som hadde besluttet å gi opp. Frankl spurte: «Hva venter på deg etter krigen?» Fangen svarte: «Barna mine.» Ved å minne fangen på at hans liv hadde mening – han var nødvendig for barna – fikk Frankl ham til å holde ut. Mening kan redde liv.
Frankl beskriver tre hovedveier til mening: (1) Gjennom arbeid eller skapende virksomhet (å bidra med noe til verden), (2) Gjennom kjærlighet og relasjoner (å oppleve noe eller noen dypt), og (3) Gjennom holdningen til uunngåelig lidelse (å finne mening selv i det verste). Selv under de mest ekstreme forhold kan mennesket velge sin holdning.
Spørsmålet om mening er ikke løst. Kanskje kan det ikke løses. Men det kan leves. Enten vi velger eksistensialismens radikale frihet, absurdismens trotsige opprør, eller Frankls søken etter mening, står vi overfor det samme kravet: Vi må selv ta ansvar for våre liv. Ingen annen kan gi oss mening; vi må skape den selv.