Det absurde og opprøret.
Albert Camus (1913–1960) er ofte regnet som eksistensialist, selv om han selv avviste betegnelsen. I stedet kalles hans filosofi ofte for absurdisme. For Camus er det grunnleggende problemet i tilværelsen ikke frihetens tyngde, men livets meningsløshet. Vi søker etter mening, men universet svarer med taushet. Dette er det absurde.
Det absurde oppstår i møtet mellom menneskets behov for mening og verdens likegyldighet. Vi stiller spørsmål: Hvorfor eksisterer jeg? Hva er hensikten med alt dette? Men universet gir ingen svar. Denne konflikten, dette gapet mellom vårt ønske om mening og verdens stumhet, er det Camus kaller det absurde.
Tenk på hverdagens rutine: Stå opp, spise, jobbe, spise, sove. Gjenta. Hva er poenget? Om du spør «hvorfor?», får du kanskje svar som «for å overleve», «for å tjene penger», «for å være lykkelig». Men hvis du fortsetter å spørre hvorfor til hvert svar, ender du til slutt opp i taushet. Det finnes ingen endelig grunn, ingen kosmisk mening. Dette er det absurde.
I essayet Sisyfos-myten (1942) bruker Camus den greske myten om Sisyfos som symbol på menneskets situasjon. Sisyfos var dømt til å rulle en stein opp en fjellside, bare for å se den rulle ned igjen, i all evighet. Denne meningsløse, evige repetisjonen er et bilde på våre liv. Vi jobber, strever, bygger – og alt forsvinner til slutt. Ingenting varer.
Men Camus avslutter med en slående setning: «Man må forestille seg Sisyfos lykkelig.» Hvorfor? Fordi Sisyfos kan velge å akseptere sitt skjebne, å omfavne det absurde. Han kan finne mening i selve handlingen, i stedet for i et mål. Han kan trosse meningsløsheten ved å fortsette likevel. Dette er det Camus kaller opprør.
Opprøret er Camus' svar på det absurde. Vi kan ikke løse det absurde ved å finne mening (for det finnes ingen), eller ved å ta livet av oss (det er feig flukt). I stedet må vi opprøre oss – leve fullt og intenst til tross for meningsløsheten. Vi må si ja til livet, selv når livet er absurd. Dette er en radikal, trotsig affirmering av tilværelsen.
En kunstner som maler et bilde vet at bildet en dag vil forgå. Museet kan brenne, lerretet kan råtne, ingen vil huske verket. Likevel maler hun. Ikke fordi det «betyr noe» i kosmisk forstand, men fordi selve handlingen å skape er meningsfull her og nå. Dette er det absurde opprøret: Å skape til tross for at alt er forgjengelig.
Camus identifiserer tre vanlige måter å reagere på det absurde: Selvmord (å gi opp livet), filosofisk selvmord (å flykte inn i religion eller ideologi som lover mening), og opprøret (å leve fullt til tross for meningsløsheten). Bare opprøret er ærlig. Det anerkjenner det absurde uten å flykte fra det.
Camus' filosofi er ikke pessimistisk. Tvert imot: Ved å akseptere at livet er meningsløst i absolutt forstand, frigjør vi oss til å skape vår egen, relative mening. Vi kan elske, skape, leke, oppleve – ikke fordi det «betyr noe evig», men fordi vi velger det. Dette er en dyp form for frihet.