Eksistens før essens og radikal frihet.
Jean-Paul Sartre (1905–1980) er kanskje den mest kjente eksistensialisten. Hans filosofi er preget av en radikal betoning av menneskets frihet. For Sartre er vi «dømte til frihet» – vi kan ikke unnslippe ansvaret for våre valg. Selv å ikke velge, er et valg. Selv om vi ønsker å fly fra ansvaret, er vi alltid frie og ansvarlige.
Sartre introduserte begrepet dårlig tro (fransk: mauvaise foi). Dårlig tro er en form for selvbedrag der vi later som om vi ikke er frie. Vi klamrer oss til roller, sosiale forventninger, eller ytre årsaker for å slippe å ta ansvar. Vi later som om vi bare er «kelneren», «studenten», «datteren» – og at disse rollene bestemmer hvem vi er.
Sartre beskriver en kelner som spiller rollen perfekt: smiler mekanisk, beveger seg stivt, er «den perfekte kelner». Men denne kelneren later som om han bare er en kelner, som om han ikke har noe valg. Han undertrykker sin frihet og later som om hans identitet er fullstendig bestemt av jobben. Dette er dårlig tro – han later som om han ikke kan velge annerledes.
Å leve i god tro betyr å anerkjenne sin frihet og ta ansvar for sine valg. Det betyr å innse at man alltid kan velge annerledes, at ingen rolle eller situasjon fullstendig definerer en. God tro krever mot, fordi det betyr å leve uten unnskyldninger. Men det er også den eneste måten å leve autentisk på.
Sartre var også opptatt av den Andre – andre menneskers blikk. I verket Væren og intet (1943) beskriver han hvordan den Andres blikk kan gjøre oss til et objekt. Når noen ser på meg, blir jeg plutselig bevisst meg selv som en ting i verden, ikke bare et fritt subjekt. Dette kan oppleves som skremmende og fremmedgjørende.
Sartre bruker eksemplet med en som titter gjennom et nøkkelhull. Mens han titter, er han helt fordypet, et rent subjekt. Men plutselig hører han skritt – noen kommer! Straks blir han bevisst seg selv som den Andre ser ham: en frastøtende titter, et objekt av skam. Den Andres blikk forvandler ham fra subjekt til objekt.
Sartre mente at mennesket alltid er underveis mot fremtiden, alltid i et prosjekt. Vi er ikke ferdige, fastlåste vesener, men alltid i ferd med å bli. Vi kaster oss ut i prosjekter – studier, karriere, relasjoner – og gjennom disse definerer vi oss selv. Men vi er aldri ferdige med å skape oss selv; vi er alltid i bevegelse.
Sartre var også en politisk filosof. Han mente at frihet ikke bare er individuell, men krever engasjement. Når vi velger for oss selv, velger vi samtidig et menneskebilde – vi sier noe om hva vi mener et menneske bør være. Derfor er våre valg alltid politiske og moralske. Vi kan ikke trekke oss tilbake til et privat liv og si at verden ikke angår oss.
Sartres filosofi er krevende. Den fjerner alle unnskyldninger og sier: Du er fri, og du må ta ansvar. Du kan ikke skylde på omstendigheter, på andre, på fortiden. Men i dette ansvaret ligger også menneskets verdighet. Vi er ikke ting; vi er frie vesener som skaper vår egen mening.