3.3 Konsekvensetikk – utilitarisme

Mens Kant fokuserer på plikter og intensjoner, vurderer konsekvensetikken handlinger ut fra deres resultater. Den mest kjente formen for konsekvensetikk er utilitarismen, utviklet av Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–1873). Utilitarismens grunnprinsipp er enkelt: En handling er god i den grad den maksimerer lykke eller velvære, og reduserer lidelse. Det er konsekvensene som teller, ikke intensjonen eller handlingens natur i seg selv.

Jeremy Bentham var opptatt av å skape et rasjonelt grunnlag for moral og lovgivning. Han formulerte det utilitaristiske prinsippet slik: "Den største lykke for det største antall." Lykke identifiserte han med nytelse (pleasure) og fravær av smerte. Mennesket er, ifølge Bentham, styrt av to herskere: lyst og smerte. All atferd kan forklares ut fra ønsket om å oppnå lyst og unngå smerte.

En handling er riktig hvis den produserer mer lykke (nytelse) enn ulykke (smerte), når vi regner sammen alle som påvirkes. Bentham mente til og med at vi kunne utvikle en "hedonistisk kalkulus" – en måte å beregne den totale mengden lykke og lidelse en handling forårsaker, basert på faktorer som intensitet, varighet, sikkerhet og omfang.

John Stuart Mill var elev av Benthams venn og fortsatte utilitarismens utvikling, men med viktige modifikasjoner. Mill avviste Benthams rene kvantitative tilnærming. Det er ikke bare mengden lykke som teller, mente Mill, men også kvaliteten.

Mill skilte mellom "høyere" og "lavere" nytelser. Intellektuelle og moralske nytelser (poesi, kunnskap, dyd) er kvalitativt bedre enn rent fysiske nytelser (mat, drikke, sex). Det er "bedre å være et ulykksalig menneske enn en lykkelig gris; bedre å være en misfornøyd Sokrates enn en fornøyd dust."

Men hvordan avgjør vi hvilke nytelser som er bedre? Mill foreslår en "kompetent dommers" standard: De som har erfart begge typer nytelser, er kvalifisert til å bedømme. Og ifølge Mill vil de som har smakt både høye og lave nytelser, foretrekke de høye.

Mills modifikasjon har møtt kritikk. Hvem bestemmer hva som er "høyere" nytelser? Virker det ikke elitistisk å si at noen former for lykke er bedre enn andre? Bentham ville sagt at hvis folk faktisk foretrekker "lavere" nytelser, så er det deres lykke som teller.

Utilitarismen har utviklet seg i flere retninger. Handlingsutilitarisme vurderer hver enkelt handling direkte: Hva vil maksimere lykke i denne konkrete situasjonen? Dette kan føre til kontroversielle konklusjoner. Hvis tortur av én terrorist kan redde tusen liv, tilsier handlingsutilitarismen at det er riktig.

Regelutilitarisme handler derimot om å følge regler som generelt maksimerer lykke. Vi skal ikke evaluere hver enkelt handling, men følge regler som "ikke løg", "ikke tortur", "hold løfter" – fordi hvis alle følger disse reglene, maksimeres den totale lykken i samfunnet. Dette gir mer stabile og forutsigbare moralske standarder.

Utilitarismen har flere tiltalende egenskaper:

- Intuitivt plausibel: Det virker rimelig at konsekvenser betyr noe moralsk. Hvis to handlinger er identiske bortsett fra at den ene fører til mer lidelse, virker det galt å velge den.
- Impariell: Alles lykke teller likt. Utilitarismen er demokratisk og universell.
- Praktisk anvendbar: Den gir klare retningslinjer for moralske og politiske beslutninger. Helse-, velferds- og utdanningspolitikk kan evalueres ut fra om de øker total velvære.
- Fremtidsorientert: Den fokuserer på å skape en bedre verden, ikke bare på å følge regler.

Til tross for sin popularitet har utilitarismen møtt betydelig kritikk:

1. Rettferdighet og individuelle rettigheter: Utilitarismen kan rettferdiggjøre urettferdige handlinger hvis de maksimerer total lykke. Klassisk kritikk: Hvis tortur av én uskyldig ville gjøre mange andre lykkelige (gjennom falsk trygghet), ville det være riktig ifølge utilitarismen. Dette strider mot vår intuisjon om individuelle rettigheter.

2. Krevende moral: Hvis vi virkelig skal maksimere lykke, burde de fleste av oss gi bort mesteparten av vår formue til de fattigste. Utilitarismen kan virke altfor krevende.

3. Umålbar lykke: Hvordan måler og sammenligner vi lykke mellom individer? Er din lykke ved en god middag sammenlignbar med min lykke ved en god bok? Bentham og Mills forsøk på å kvantifisere lykke virker problematisk.

4. Fremtidskunnskap: Vi kjenner sjelden alle konsekvenser av våre handlinger. Hvordan skal vi handle basert på noe vi ikke kan vite sikkert?