2.1 Fordøyelsessystemet

Fordøyelsessystemet

Fordøyelsessystemet har som hovedoppgave å bryte ned maten vi spiser til næringsstoffer som kroppen kan ta opp og bruke. Systemet strekker seg fra munnhulen til endetarmen og utgjør en sammenhengende kanal kalt fordøyelseskanalen. I tillegg bidrar flere kjertler og organer med enzymer og andre stoffer som er nødvendige for fordøyelsen.

I dette kapittelet skal vi se nærmere på de ulike delene av fordøyelsessystemet, hvilke prosesser som foregår i hver del, og hvilke enzymer som er involvert i nedbrytningen av næringsstoffer.

Munnhulen og spiserøret

Fordøyelsen starter allerede i munnhulen. Her blir maten mekanisk brutt ned ved tygging, samtidig som den blandes med spytt fra spyttkjertlene. Spyttet inneholder enzymet amylase (ptyalin), som starter nedbrytningen av stivelse til maltose.

Tungen former maten til en bolus (matklump) som svelges ned i spiserøret. Spiserøret transporterer maten videre til magesekken ved hjelp av peristaltiske bevegelser – rytmiske sammentrekninger av glatt muskulatur som presser maten fremover.

Overgangen mellom spiserøret og magesekken kontrolleres av en ringmuskel kalt cardia (øvre lukkemuskel). Denne hindrer normalt at mageinnholdet strømmer tilbake til spiserøret.

Magesekken

Magesekken (ventrikkel) er en muskelsekk som kan romme opptil 1,5 liter. Her blandes maten med magesaft, som inneholder saltsyre (HCl) og enzymet pepsin.

Saltsyren har flere funksjoner:
- Senker pH til 1,5–2,5, som er optimalt for pepsin
- Dreper de fleste mikroorganismer i maten
- Denaturerer proteiner slik at de blir lettere tilgjengelige for enzymatisk nedbrytning

Pepsin er en protease som bryter ned proteiner til kortere peptidkjeder. Pepsin skilles ut som det inaktive forstadiet pepsinogen fra hovedcellene i mageslimhinnen. Pepsinogen aktiveres til pepsin av saltsyren.

Mageslimhinnen er beskyttet av et tykt lag med slim (mukus) som hindrer at saltsyren og pepsin bryter ned mageslimhinnen selv. Cellene som produserer dette slimet kalles slimceller.

Maten blandes grundig i magesekken og omdannes til en halvflytende masse kalt chymus. Chymus slippes gradvis inn i tynntarmen gjennom pylorus (nedre lukkemuskel).

Tynntarmen og tykktarmen

Tynntarmen er den lengste delen av fordøyelseskanalen (ca. 6 meter) og deles inn i tre deler: tolvfingertarmen (duodenum), jejunum og ileum. Det er her hoveddelen av fordøyelsen og næringsopptaket skjer.

I tolvfingertarmen blandes chymus med:
- Galle fra leveren/galleblæren, som emulgerer fett (bryter det ned til små dråper)
- Bukspytt fra bukspyttkjertelen (pankreas), som inneholder:
- Trypsin og chymotrypsin – bryter ned proteiner
- Pankreatisk lipase – bryter ned fett
- Pankreatisk amylase – bryter ned stivelse
- Bikarbonat – nøytraliserer den sure chymusen

Tynntarmens slimhinne har tarmtotter (villi) og mikrovilli som gir en enorm overflate for næringsopptak. Overflatearealet er estimert til ca. 250 m². Næringsstoffene tas opp gjennom tarmepitelet og transporteres videre via blodet og lymfen.

Tykktarmen (ca. 1,5 meter) har som hovedoppgave å absorbere vann og mineraler fra det ufordøyde materialet. Tykktarmen inneholder et rikt bakteriesamfunn (tarmfloraen) som bryter ned fiber og produserer vitaminer som vitamin K og vitamin B12. Det gjenværende materialet formes til avføring som lagres i endetarmen før det skilles ut.

Oppsummering

Fordøyelsessystemet bryter ned maten vi spiser til næringsstoffer kroppen kan ta opp:

- Munnhulen: Mekanisk nedbrytning (tygging) og kjemisk nedbrytning av stivelse (amylase)
- Spiserøret: Transport via peristaltikk
- Magesekken: Proteinnedbrytning (pepsin) i surt miljø (HCl), danner chymus
- Tynntarmen: Hoveddelen av fordøyelse og opptak – galle emulgerer fett, bukspytt inneholder flere enzymer, tarmtotter og mikrovilli gir stor overflate
- Tykktarmen: Opptak av vann og mineraler, bakteriell nedbrytning av fiber

Enzymer er spesialiserte proteiner som katalyserer nedbrytningsreaksjonene. Hvert enzym har et optimalt pH-område og virker spesifikt på bestemte substrater.