8.3 Trusler mot biologisk mangfold

Den sjette masseutryddelsen

Vi lever i en spesiell og urovekkende tid. Studier viser at arter dør ut i et tempo som er 100 til 1000 ganger høyere enn den naturlige bakgrunnsraten. Forskere kaller det den sjette masseutryddelsen i jordens historie.

Men denne gangen er noe annerledes. De fem tidligere masseutryddelsene ble forårsaket av naturlige hendelser -- vulkanutbrudd, asteroidenedslag, klimaendringer -- og strakte seg over millioner av år. Den nåværende skjer ekstremt raskt, over tiår, den er drevet av menneskelig aktivitet, og den kan potensielt stoppes eller bremses gjennom våre egne valg.

For å huske hovedtruslene laget biologen E.O. Wilson akronymet HIPPO: Habitatødeleggelse, Invasive (fremmede) arter, Pollution (forurensning), Populasjonsvekst (menneskelig) og Overbeskatning. La oss gå gjennom de viktigste av dem. Først en avklaring: utryddelse skjer når det siste individet av en art dør. Lokal utryddelse er når en art forsvinner fra ett område, men overlever andre steder.

Når hjemmet forsvinner

Den aller største trusselen, globalt sett, er habitatødeleggelse. Når leveområdene forsvinner, har artene ingen steder å være. Ødeleggelsen skjer på to måter. Den ene er direkte ødeleggelse: avskoging for jordbruk og bebyggelse, drenering av våtmarker, ødeleggelse av korallrev. Den tropiske regnskogen, som opprinnelig dekket 14 % av jordens landareal, er nå nede i rundt 6 %, og vi mister cirka 10 millioner hektar i året. I Norge er over halvparten av myrene grøftet eller drenert -- myrer som ellers ville lagret karbon og huset et rikt artsmangfold.

Den andre måten er fragmentering, og den er ofte mer skadelig enn man skulle tro. Når store, sammenhengende habitater deles opp i mindre, isolerte flekker, skjer flere ting samtidig. Kanteffekter øker -- forholdene langs kantene er annerledes, med mer lys, vind og temperatursvingninger, noe som rammer arter tilpasset indre skogforhold. Arter med store territorier får ikke plass. Og populasjonene blir genetisk isolert, fordi de ikke lenger kan utveksle individer -- det fører til innavl og genetisk utarming. I tillegg blir små populasjoner mer sårbare for tilfeldige hendelser. Derfor er fragmentering verre enn bare et tap av areal.

Inntrengere og et klima i endring

Den neste trusselen er fremmede arter -- organismer som er innført utenfor sitt naturlige utbredelsesområde og sprer seg på bekostning av stedegne arter. De kommer på flere måter: bevisst innføring som hageplanter eller oppdrettsarter, utilsiktet som blindpassasjerer i ballastvann og på transportmidler, eller ved rømming fra oppdrett. En art blir invasiv når den etablerer seg og sprer seg slik at den truer stedegne arter -- men ikke alle fremmede arter blir invasive; mange klarer ikke å etablere seg.

Hvorfor blir de et problem? De mangler ofte naturlige fiender i det nye området og kan formere seg uhemmet. De utkonkurrerer stedegne arter, spiser arter som ikke er tilpasset dem, bringer med seg nye sykdommer, og kan hybridisere med nærbeslektede arter. I Norge kjenner vi brunsneglen (iberiaskogsneglen), som kom på 1980-tallet som blindpassasjer med importerte planter og nå er svært vanskelig å bli kvitt -- forebygging er langt mer effektivt enn bekjempelse. Andre eksempler er lakseparasitten Gyrodactylus, stillehavsøsters og kanadagås.

Så har vi klimaendringene, en voksende trussel som forsterker alle de andre. Direkte rammer de arter gjennom temperaturstress -- korallbleking skyldes for høy temperatur, og arktiske arter mister habitat. De gir også fenologiske forskyvninger, der tidspunktet for årstidshendelser endres: trær løver seg ut tidligere, men insektene følger ikke nødvendigvis med, slik at det blir et «mismatch» mellom pollinatorer og planter. Habitatene endres når isbreer smelter, skoggrensen kryper oppover og havnivået stiger. Noen arter blir kortsiktige vinnere -- generalister med stor spredningsevne -- mens taperne er spesialister, arter med liten spredningsevne, og endemiske fjell- og arktiske arter. Fjellreven er et eksempel: når rødreven brer seg nordover med varmere klima, utkonkurrerer den fjellreven.

Når vi høster for hardt

Den siste store trusselen er overbeskatning -- når arter høstes raskere enn de kan reprodusere seg. Historien er full av advarsler. Vandreduen var en gang verdens mest tallrike fugl, med milliarder av individer, men ble utryddet i 1914 etter massejakt -- et bevis på at selv ufattelig tallrike arter kan utryddes. Stellers sjøku ble oppdaget i 1741 og utryddet allerede i 1768, på bare 27 år, fordi den var stor, tillitsfull og lett å fange.

I dag fortsetter det. Rundt 90 % av de store rovfiskene -- tunfisk, sverdfisk, hai -- er borte siden 1950. Torskebestanden i Atlanterhavet kollapset på 1990-tallet, og bunntråling ødelegger havbunnshabitater. Krypskyting truer neshorn (drept for hornet), elefanter (for elfenbenet) og tigre (for kroppsdeler til tradisjonell medisin). I tropiske områder er jakt på ville dyr for kjøtt -- bush meat -- en betydelig trussel, særlig mot store pattedyr og primater.

Et avgjørende poeng er at HIPPO-faktorene sjelden virker alene -- de forsterker hverandre. Fragmenterte habitater er lettere å invadere. Forurensning svekker populasjoner som allerede er presset av overhøsting. Varmere klima lar nye arter etablere seg lenger nord. Og menneskelig populasjonsvekst forsterker alt sammen gjennom økt ressursbehov. Korallrev er et tragisk eksempel: de trues samtidig av varmere hav (bleking), havforsuring, overfiske, forurensning fra avrenning og fysisk skade fra turisme. Det er summen av truslene som gjør situasjonen så alvorlig.

Oppsummering

Vi er midt i en mulig sjette masseutryddelse, denne gangen drevet av mennesker og 100-1000 ganger raskere enn naturlig. Hovedtruslene oppsummeres i HIPPO.

Habitatødeleggelse er den største trusselen -- både direkte ødeleggelse og fragmentering, som gir kanteffekter, isolasjon og genetisk utarming. Invasive arter sprer seg fordi de mangler naturlige fiender, som brunsneglen i Norge. Klimaendringer gir temperaturstress, fenologiske «mismatch» og habitatendringer, og rammer spesialister og arktiske arter som fjellreven.

Overbeskatning har utryddet arter som vandreduen og Stellers sjøku, og truer i dag rovfisk, neshorn og elefanter. Avgjørende er at truslene forsterker hverandre -- som hos korallrevene, der bleking, forsuring, overfiske, forurensning og turisme virker sammen.