10.3 Vaksiner og vaksinering

Et av medisinens største triumfer

Få oppfinnelser har reddet flere liv enn vaksinen. Den har utryddet kopper, nesten utryddet polio, og forhindret utallige dødsfall fra sykdommer som en gang herjet fritt. Vaksiner er et av de mest effektive verktøyene vi har for å forebygge smittsomme sykdommer.

Ideen er gammel. I Kina og India eksponerte man folk for materiale fra mild kopper for å beskytte mot den dødelige varianten. Men Edward Jenner regnes som vaksinasjonens far. I 1796 la han merke til at melkepiker som hadde hatt kukopper, ikke fikk kopper. Ved å smitte en gutt med kukopper viste han at det ga beskyttelse mot den farlige sykdommen. Ordet «vaksine» kommer fra latin vacca -- ku.

En vaksine er et preparat som stimulerer immunforsvaret til å danne beskyttelse mot en sykdom uten å forårsake selve sykdommen. Den inneholder antigener, eller genetisk kode for antigener, som får immunforsvaret til å danne antistoffer og hukommelsesceller. La oss se hvordan dette virker, hvilke typer vaksiner som finnes, og hvorfor vaksinasjon beskytter mer enn bare den enkelte.

Slik virker en vaksine

En vaksine «lurer» immunforsvaret til å tro at det har møtt en farlig patogen, uten at personen blir syk. Prinsippet bygger direkte på immunologisk hukommelse. Vaksinen injiseres -- eller gis oralt eller nasalt -- og immunforsvaret aktiveres og gjenkjenner de fremmede antigenene. En primærrespons utvikles, der B- og T-celler aktiveres, og avgjørende: hukommelsesceller dannes. Ved senere eksponering for det ekte patogenet utløses en rask sekundærrespons som eliminerer det før sykdom oppstår. En god vaksine må være sikker (ikke gjøre syk), effektiv (gi god beskyttelse), langvarig, stabil under lagring og transport, og rimelig nok til å distribueres bredt.

Det finnes flere typer vaksiner. Levende, svekkede vaksiner inneholder levende, men attenuerte patogener; de gir sterk og langvarig immunitet, men kan ikke gis til immunsvekkede -- som MMR-vaksinen. Inaktiverte (drepte) vaksiner inneholder drepte patogener, er tryggere, men krever ofte oppfriskningsdoser -- som influensainjeksjon. Subenhetsvaksiner inneholder bare deler av patogenet og er svært trygge -- som HPV og hepatitt B. Toksoidvaksiner inneholder inaktivert toksin og beskytter mot bakterietoksiner -- som difteri og stivkrampe. mRNA-vaksiner inneholder genetisk kode (mRNA) for et antigen, slik at kroppens egne celler lager antigenet -- som COVID-19-vaksinene fra Pfizer og Moderna. Og virale vektorvaksiner bruker et ufarlig virus til å levere genetisk kode for antigenet -- som AstraZeneca-vaksinen.

Flokkimmunitet -- beskyttelse for alle

Vaksinasjon beskytter ikke bare den enkelte, men hele samfunn. Flokkimmunitet oppstår når en tilstrekkelig andel av befolkningen er immun mot en sykdom, slik at smittespredningen stopper opp. Vaksinerte personer beskytter også de uvaksinerte ved å bryte smittekjedene. Dette er livsviktig for dem som ikke kan vaksineres: spedbarn som er for unge, gravide (for noen vaksiner), immunsvekkede (kreft, HIV, immunsuppresjon), og personer med alvorlige allergier mot vaksinekomponenter.

Hvor stor andel som må være immun, avhenger av hvor smittsom sykdommen er. Smittetallet R0 angir hvor mange en smittet person i gjennomsnitt smitter. Meslinger har R0 på 12-18 og krever 92-95 % immunitet. Polio har R0 på 5-7 og krever 80-86 %. Influensa har R0 på 2-3 og krever 50-67 %. Faller vaksinasjonsdekningen under terskelen, kan sykdommer som var under kontroll komme tilbake -- noe som har skjedd med meslinger i flere land med vaksineskepsis.

For å sikre høy dekning har Norge et barnevaksinasjonsprogram som tilbyr gratis vaksiner til alle barn, med rundt 95 % oppslutning. Det omfatter blant annet en 6-i-1-vaksine (difteri, stivkrampe, kikhoste, polio, Hib og hepatitt B) ved 3, 5 og 12 måneder, pneumokokkvaksine, MMR ved 15 måneder, HPV i 7. klasse og en DTP-IPV-oppfriskning i 10. klasse. Globalt koordinerer WHO vaksinasjonsprogrammer; kopper ble utryddet i 1980, polio er nesten borte, og vaksinealliansen GAVI hjelper lavinntektsland. Utfordringene er vaksineskepsis, logistikk (koldekjede), kostnader og vanskelige patogener som HIV og malaria.

Når vaksiner må oppdateres -- og hvorfor de utvikles raskt

Noen vaksiner gir livslang beskyttelse, andre må tas på nytt hvert år. Forskjellen ligger i patogenet. Meslingviruset er svært stabilt og muterer lite, så alle meslingvirus har nesten identiske antigener; én vaksine gir hukommelsesceller som beskytter livet ut. Influensaviruset muterer derimot raskt gjennom antigen drift, og kan også gjennomgå store endringer (antigen shift). Nye virusvarianter har endrede antigener, slik at fjorårets antistoffer ikke gjenkjenner årets virus godt nok. Derfor må influensavaksinen oppdateres årlig, basert på hvilke stammer WHO forventer vil dominere. I 2009 oppsto en helt ny H1N1-variant («svineinfluensa») som få hadde immunitet mot -- et eksempel på antigen shift som kan forårsake pandemier.

Mange undret seg over hvor raskt COVID-19-vaksinene ble utviklet. Hemmeligheten var ikke at man hoppet over sikkerhetssteg, men at man gjorde prosessene parallelt i stedet for sekvensielt. mRNA-teknologien hadde vært under utvikling i tiår og var klar. Testing og produksjon skjedde samtidig. Massiv finansiering ble investert raskt, mange frivillige meldte seg til kliniske forsøk, og myndighetene prioriterte behandlingen av søknadene. mRNA-vaksinen virker ved at lipidnanopartikler frakter mRNA inn i cellene, ribosomene lager spike-proteinet, mRNA-et brytes raskt ned, og immunforsvaret gjenkjenner proteinet som fremmed og danner hukommelsesceller.

Dette knytter an til et samfunnsspørsmål: vaksineskepsis. Hvis skepsis senker dekningen under terskelen for flokkimmunitet, kan kontrollerte sykdommer blusse opp igjen og ramme spesielt dem som ikke kan vaksineres. Feilinformasjon -- som den feilaktige påstanden om sammenheng mellom MMR og autisme -- har bidratt til synkende oppslutning enkelte steder. Derfor må folkehelsemyndighetene jobbe aktivt med informasjon og tilgjengelighet.

Oppsummering

En vaksine stimulerer immunforsvaret til å danne beskyttelse uten å forårsake sykdom, ved å fremkalle en primærrespons og danne hukommelsesceller. Edward Jenner la grunnlaget i 1796. Vaksinetypene omfatter levende svekkede, inaktiverte, subenhets-, toksoid-, mRNA- og virale vektorvaksiner.

Flokkimmunitet beskytter hele samfunn, inkludert dem som ikke kan vaksineres, ved å bryte smittekjedene. Terskelen avhenger av smittetallet R0 -- meslinger krever 92-95 %. Norges barnevaksinasjonsprogram har rundt 95 % oppslutning, og globalt har vaksinasjon utryddet kopper.

Noen vaksiner må oppdateres fordi viruset muterer (influensa), andre gir livslang beskyttelse (meslinger). COVID-19-vaksinene ble utviklet raskt ved parallelle prosesser, ikke ved snarveier. Vaksineskepsis kan true folkehelsen ved å senke dekningen under terskelen for flokkimmunitet.