6.3 Avansert regneark

Hvorfor koster en klipp 600 kroner?

Selma har akkurat overtatt en frisørsalong, og en kunde sukker over prisen: «600 kroner for en halvtime? Du må jo bli rik!» Selma smiler – og tenker på husleien, forsikringen, lønningene og produktene som forsvinner ut av kontoen hver måned, uansett hvor mange kunder som kommer. Prisen på en klipp handler om mye mer enn den halvtimen i stolen.

Alle bedrifter har kostnader som må dekkes for å gå med overskudd, og å forstå dem er helt sentralt i yrkesfag: elektrikeren, rørleggeren og frisøren må vite hva det koster å drive for å sette riktig timepris, og kokken må kjenne råvarekostnadene for å prise menyen.

Første skille er mellom to kostnadstyper. Variable kostnader endrer seg med aktiviteten: råvarer og materialer, strøm til maskinene, emballasje – og Selmas hårprodukter, som koster cirka 45 kr per klipp. Faste kostnader er de samme uansett aktivitet: husleie, forsikring, lønn til fast ansatte og avskrivninger på utstyr. Totale kostnader er summen: faste pluss variable. I denne fortellingen setter vi opp Selmas kalkyle, lærer påslag og dekningsbidrag – og regner til slutt ut hva en selvstendig håndverker faktisk må ta per time.

Selmas kalkyle – faste pluss variable

La oss sette opp månedskalkylen for salongen. De faste kostnadene: husleie 12 000 kr, forsikring 1 500 kr og lønn til to ansatte 60 000 kr – til sammen $12\,000 + 1\,500 + 60\,000 = 73\,500$ kr. Disse løper enten salongen klipper 10 eller 1 000 kunder.

Så de variable: produkter og materialer koster 45 kr per klipp, og salongen utfører 320 klipp i måneden: $45 \cdot 320 = 14\,400$ kr. Totale kostnader blir $73\,500 + 14\,400 = 87\,900$ kr per måned. Nå ser kunden i stolen et annet bilde: salongen må omsette for nesten 88 000 kr i måneden bare for å gå i null.

Skillet mellom fast og variabelt er ikke flisespikkeri – det styrer beslutningene. Får Selma 20 flere kunder, øker bare de variable kostnadene (20 · 45 = 900 kr), mens de faste står stille; hver ekstra kunde er derfor svært lønnsom. Motsatt: i en stille måned hjelper det lite å spare på sjampoen når husleien og lønningene ruller videre.

Dette leder til to nøkkelbegreper. Dekningsbidraget (DB) er det som blir igjen av salgsprisen etter at de variable kostnadene er trukket fra: $\text{DB} = \text{salgspris} - \text{variable kostnader}$. Tar Selma 600 kr for en klipp med 45 kr i variable kostnader, er DB $= 555$ kr – beløpet som skal være med å dekke de faste kostnadene og gi fortjeneste. Nullpunktet forteller hvor mange salg som trengs for å dekke alt fast: $\displaystyle \frac{\text{faste kostnader}}{\text{DB per enhet}} = \frac{73\,500}{555} \approx 133$ klipp i måneden. Alt over det er overskudd.

Påslag – veien fra innkjøpspris til salgspris

Når en byggmester kjøper materialer for 4 800 kr og sender dem videre til kunden, står det ikke 4 800 kr på fakturaen. Han legger på et påslag – beløpet som skal dekke kostnader og gi fortjeneste: $\text{salgspris} = \text{innkjøpspris} + \text{påslag}$. Påslaget oppgis som regel i prosent av innkjøpsprisen: $\displaystyle \text{påslag i prosent} = \frac{\text{påslag}}{\text{innkjøpspris}} \cdot 100\,\%$.

Med 65 % påslag blir regnestykket: påslaget er $4\,800 \cdot 0{,}65 = 3\,120$ kr, og salgsprisen $4\,800 + 3\,120 = 7\,920$ kr – eller i ett steg med vekstfaktor: $4\,800 \cdot 1{,}65 = 7\,920$ kr. Dekningsbidraget er salgspris minus variable kostnader: $7\,920 - 4\,800 = 3\,120$ kr – her er DB og påslag samme beløp, fordi materialkostnaden er den eneste variable kostnaden.

Et nyttig søstermål er dekningsgraden (DG): dekningsbidraget i prosent av salgsprisen, $\displaystyle \text{DG} = \frac{\text{DB}}{\text{salgspris}} \cdot 100\,\%$. For byggmesteren: $\displaystyle \frac{3\,120}{7\,920} \cdot 100\,\% \approx 39\,\%$ – av hver krone kunden betaler, går 39 øre til faste kostnader og fortjeneste.

I noen bransjer er påslagene langt høyere, og det er ikke grådighet. En restaurant priser en rett med 68 kr i råvarer med 300 % påslag: salgspris $68 \cdot 4 = 272$ kr eksklusive mva. De 204 kronene i dekningsbidrag skal nemlig bære kokkelønner, husleie, strøm og alt annet fast. Selger restauranten 80 porsjoner i uken, gir retten $80 \cdot 204 = 16\,320$ kr i ukentlig DB – og med 8 000 kr i faste kostnader knyttet til retten blir fortjenesten 8 320 kr. Påslaget ser voldsomt ut på menyen, men kalkylen forklarer hver krone.

Timeprisen – hva en håndverkertime egentlig koster

Nå til regnestykket alle selvstendige håndverkere må kunne: timeprisen. En snekker som starter for seg selv, setter opp årskalkylen: lønn til seg selv 480 000 kr, husleie for verkstedet 60 000 kr, verktøy og materialer 35 000 kr, forsikring og bil 85 000 kr – totale kostnader $480\,000 + 60\,000 + 35\,000 + 85\,000 = 660\,000$ kr. I tillegg ønsker han 100 000 kr i fortjeneste, så det som skal dekkes inn, er $760\,000$ kr.

Så kommer punktet mange undervurderer: han jobber 1 800 timer i året, men kan bare fakturere 1 400 av dem. Resten går til administrasjon, kurs, kjøring og tilbudsskriving – timer som koster, men ikke kan sendes til kunden. Formelen blir: $\displaystyle \text{timepris} = \frac{\text{totale kostnader} + \text{ønsket fortjeneste}}{\text{antall fakturerbare timer}} = \frac{760\,000}{1\,400} \approx 543$ kr.

Og dette er prisen eksklusive merverdiavgift. For de fleste tjenester er mva-satsen 25 %, og kunden betaler: $543 \cdot 1{,}25 \approx 679$ kr per time. Et oppdrag på 6 timer havner dermed på rundt 4 070 kr inklusive mva – og nå vet du nøyaktig hvor tallet kommer fra: lønn, drift, fortjeneste, ufakturerbare timer og statens kvarte del på toppen.

Neste gang noen sukker over håndverkerregningen – eller Selmas 600-kroners klipp – kan du sette opp kalkylen selv: faste pluss variable kostnader, dekningsbidrag som skal bære det faste, og en timepris som deles på de timene som faktisk kan faktureres. Tallene er sjelden så urimelige som de ser ut.

Kalkylen bak hver prislapp

Kunden i Selmas stol fikk aldri høre hele regnestykket – men du kan det nå. Grunnmuren er skillet mellom faste kostnader (husleie, forsikring, fast lønn – like store uansett aktivitet) og variable kostnader (råvarer og materialer som følger produksjonen), med totale kostnader som summen – salongens 87 900 kr i måneden.

På toppen av varekosten legges påslaget: salgspris $=$ innkjøpspris $\displaystyle \cdot (1 + \frac{p}{100})$, slik byggmesterens 4 800 kr ble til 7 920 med 65 %. Dekningsbidraget – salgspris minus variable kostnader – er beløpet som bærer det faste og gir fortjeneste, dekningsgraden er DB i prosent av prisen, og nullpunktet $\displaystyle = \frac{\text{faste kostnader}}{\text{DB per enhet}}$ forteller hvor mange salg som trengs før overskuddet begynner. Restaurantens 300 %-påslag sluttet å se grådig ut i lys av det.

Og til slutt timeprisen: alle kostnader pluss ønsket fortjeneste, delt på de fakturerbare timene – ikke alle arbeidstimene – og med 25 % mva lagt på til kunden: snekkerens 543 kr ble 679. Enten du skal prise en klipp, en rett eller en arbeidstime: sett opp kalkylen, og la tallene – ikke magefølelsen – bestemme prisen.